I et brev til redaktøren i Tidsskriftet nr. 13–14/2011 svarer Tale Litleré Bjerknes og May-Britt Moser på min kritikk av deres bruk av Kant (2). De innrømmer «at referansen til medfødte egenskaper var upresis». Min påstand var imidlertid ikke at de hadde uttalt seg upresist, men at det de sa i intervjuet (3) var galt. Nå gjentar de den samme feilaktige påstanden, denne gangen ved å appellere til «Kant-eksperten Linda Palmer», som i den ledsagende artikkelen til deres i Science hevdet: «Kant believed he had established the a priori (and not merely innate) status of space as a «transcendental condition» of our representation of the world» (4). At det aprioriske ikke «bare er medfødt», må bety at Palmer og Lynch mener at det aprioriske er medfødt (pluss noe mer). Men dette er, som jeg viste ved sitater fra Kant, galt. Kant trodde selvsagt at det finnes en medfødt evne i mennesker som gjør det mulig for oss (i motsetning til rotter) å erverve den aprioriske (rene) romforestillingen, som er en transcendental mulighetsbetingelse for alle øvrige forestillinger om verden, men ikke at denne transcendentale betingelsen (eller noen andre kunnskapselementer som han betegner som «a priori») er medfødt. Min kritikk bygger for øvrig ikke på en antakelse om at hjerneforskerne «med representasjoner mener det samme som Kant», slik Bjerknes & Moser hevder.
Palmer & Lynch tror at Kant sannsynligvis ville vært «fascinated and delighted» av de nevrofysiologiske undersøkelsene. Kanskje det – han var også en stor naturvitenskapsmann, men neppe fordi han ville ha kunnet mene at forskernes resultater støtter hans kunnskapsteori fremfor konkurrerende filosofiske kunnskapsteorier.
Det er fint at naturvitere er opptatt av filosofiske diskusjoner, men jeg har vanskelig for å se at den filosofiske tilnærmingen til nevrobiologien som hjerneforskerne ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og deres amerikanske kolleger legger opp til, er fruktbar.
