McKeon, Richard
Suicidal behavior
104 s, tab, ill. Cambridge, MA: Hogrefe Publishing, 2009. Pris USD 30
ISBN 978-0-88937-327-3
Er det mulig å gi en god og praktisk nyttig, oppdatert oversikt over klinisk suicidologi på knappe 90 sider? Svaret er ja. Denne boken, skrevet av den amerikanske psykologen Richard McKeon, er en systematisk og logisk oppbygd fremstilling av fagfeltet, der lite eller intet er overflødig stoff. Forfatteren er en av dem som har stått sentralt i utviklingen av den amerikanske føderale strategien for selvmordsforebygging, men han har også mangeårig erfaring som kliniker og leder innenfor helsevesenet.
Det er tydelig at det er klinikeren som taler i Suicidal behavior, som ikke desto mindre er godt underbygd med referanser til sentral forskningslitteratur. Det er fire kapitler og tallrike nummererte avsnitt. Først diskuterer forfatteren grundig definisjonsmessige problemer knyttet til suicidal og selvskadende atferd og peker på de mange fallgruvene som upresis begrepsbruk kan skape på dette kliniske feltet. Dernest tar han for seg alle de sentrale oppgavene klinikere må ivareta i møte med suicidale pasienter – vurdering og dokumentasjon av selvmordsrisiko, kriseintervensjon, planlegging av behandling og plan for pasientsikkerhet. Han presenterer ulike psykoterapeutiske teknikker rettet mot de forskjellige psykologiske og atferdsmessige aspektene ved suicidalitet og drøfter hvordan behandlingen bør legges opp i tidlige og senere faser. Her er det mange gullkorn å hente for interesserte lesere.
Forfatteren er svært opptatt av å styrke kontinuiteten i pasientbehandlingen, noe som er særlig viktig når vi vet at selvmordsrisikoen ofte ikke går over så fort og ikke sjelden er forhøyet i lang tid etter at den verste krisen er over. McKeon argumenterer også sterkt for at man bør konsentrere seg om suicidaliteten i pasientkontakten og behandlingen så lenge den er til stede. Mange klinikere kan ha en tendens til å unnlate å fokusere så direkte på suicidalitet. Det kan ha flere årsaker, bl.a. antakelsen om at når man behandler den underliggende psykiske lidelsen, vil selvmordsrisikoen avta. Men det er lite bevis for en slik slutning. Siden suicidale pasienter ofte er blitt systematisk utelukket fra kliniske effektstudier av legemidler og psykoterapi, er deres effekt på suicidal atferd ofte ukjent. Suicidaliteten bør derfor behandles direkte.
Slike klare anbefalinger er det mange av her, og de blir ofte presentert i tekstbokser, kalt «clinical pearls». Uten å strekke kunnskapsgrunnlaget for langt evner forfatteren å gi klare retningslinjer for praksis, noe leserne utvilsomt vil finne nyttig. Praktisk nyttig er det også at de viktigste poengene i hvert avsnitt står med fet skrift i margen, at det er mange korte, kliniske vignetter samt to lengre kasuspresentasjoner og at det finnes et appendiks med tilleggsressurser. Språklig er stilen lettlest og ledig. Og omfanget er meget overkommelig. Jeg anbefaler den herved varmt for alle som arbeider med suicidale pasienter.
