Norheim, Arne Johan
Komplementær og alternativ medisin
En innføring for helsepersonell. 205 s, tab, ill. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009. Pris NOK 279
ISBN 978-82-7634-589-6
Komplementær og alternativ medisin er ment å skulle være helsepersonell til hjelp i møtet med pasienter som ønsker å benytte seg av dette.
Det er på tide at det kommer en ny innføringsbok om komplementær og alternativ medisin, gjerne forkortet KAM. Dette er en lesverdig oppdatering på et område som fortsatt er uoversiktlig og der kunnskapene hos helsepersonell er mangelfulle. De færreste av oss følger godt med i forskning, fagutvikling og lovregulering av feltet.
Tonen er nøktern. Jeg liker at man vektlegger forskning og systematisk arbeid for å undersøke om alternativ medisin gir resultater og om slike metoder kan være et reelt komplement til skolemedisinen. Her finnes ingen fanfarer eller misjonering, fremstillingen er nøytral og påstandene reflekterte. Forlaget holder det de lover, dette er et gløtt inn i kunnskapen om alternativ medisin og en kilde til refleksjon. Og det trenger vi som i hovedsak arbeider med vestlig skolemedisin for pasienter som samtidig søker alternativer.
Det fortelles at om lag halvparten av den norske befolkning har benyttet alternative behandlingsmetoder i løpet av det siste året, at to tredeler kan tenke seg å benytte alternativ medisin og at bruken har økt fem ganger i løpet at det siste tiåret. Hver femte norske lege og tre firedeler av sykepleierne har forsøkt komplementær og alternativ medisin som behandling for egne helseplager. Omfanget alene er god nok grunn til at helsepersonell skaffer seg informasjon om temaet.
Temainndelingen er fyldig og bidragsyterne kapasiteter på sine felter, og det styrker boken. Noen av dem har bidratt i tidligere bøker om emnet.
Kapittel 5 om Nasjonalt forskningssenter for alternativ medisin og kapittel 11 om forskning innen komplementær og alternativ medisin kunne med fordelt vært slått sammen, for å unngå gjentakelser. Omtalen av akupunktur og homøopati i egne kapitler er bred og vektlegger historikk og bakgrunnskunnskaper på en god måte.
Kapittel 14 om andre alternative behandlingsformer er for kortfattet, og forfatterens utvalg kan diskuteres. Personlig synes jeg ikke at «amalganisering» fortjener plass som alternativ behandlingsform sammen med antroposofisk medisin og naprapati. Kapittel 17 om hvordan helsepersonell bør møte pasienter i samtalen om alternativ medisin er for kort, her kunne mye mer sies.
Referansene er fyldige og plassert kapittelvis, det gjør det lettere å lese seg opp tematisk.
Komplementær og alternativ medisin bør absolutt leses, også av «tvilere», som altfor ofte bygger sin oppfatning av alternativ medisin på et ikke-kunnskapsbasert grunnlag. Det er ikke sunt, verken for medisinsk utvikling eller i tillitsrommet mellom pasient og lege. Kunnskap er sunt. Det er ikke så lenge siden nåtidens etablerte skolemedisin var «alternativ».
