Kroken, Jørn
Bruk av tvang og makt
Sosialtjenesteloven kapittel 4A i praksis. 169 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2011. Pris NOK 269
ISBN 978-82-15-01798-3
Sosialtjenesteloven har siden 1999 regulert bruken av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Fra 2004 er dette tatt inn som kapittel 4A i loven for å sikre rettssikkerheten til denne gruppen.
Forfatteren er utdanningsvitenskapelig kandidat (cand.ed.) og ansatt som rådgiver hos Fylkesmannen i Hedmark. Han redegjør for hvordan sosialtjenesteloven regulerer bruken av tvang og makt, drøfter etiske prinsipper når tjenester skal planlegges og gjennomføres samt ivaretakelse av psykisk utviklingshemmedes grunnleggende rettigheter. Det er viktig å legge forholdene til rette så tjenestemottakerne kan foreta valg så langt som mulig ut fra egne forutsetninger, herunder at tjenesteyterne har nær kontakt med hjelpeverge og pårørende så disse kan bistå tjenestemottakeren.
Terskelen for å anvende tvang og makt er blitt høyere etter at kapittel 4A i sosialtjenesteloven trådte i kraft. Den utviklingshemmede skal ikke unødig utsettes for eller påføres vesentlig skade. Godkjente tvangstiltak er planlagte skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner og tiltak for å dekke grunnleggende behov. Forfatteren diskuterer atferdsanalytiske metoder som kan være alternativer til bruk av tvang og makt.
Av spesiell interesse for leger er drøftingen av forholdet mellom kapittel 4A i sosialtjenesteloven og kapittel 4A i pasientrettighetsloven. Sistnevnte gjelder tilfeller der helsepersonell yter somatisk helsehjelp til pasienter over 16 år uten samtykkekompetanse og der disse motsetter seg helsehjelpen. I tilfeller der lege er faglig ansvarlig for behandlingstiltak (også pleie- og omsorgstiltak), vil kapittel 4A i pasientrettighetsloven kunne gjelde.
Dette er en praktisk bok som begrunner hvorfor loven er nødvendig og hvordan den kan anvendes i arbeidet med psykisk utviklingshemmede. Således er den sentral for alle som yter tjenester til denne gruppen, også for studenter i helse- og sosialfag. Videre vil fagfolk i spesialisthelsetjenesten – og da særlig habiliteringstjenesten – og fylkesmenn, hjelpeverger og pårørende samt brukerorganisasjonene kunne ha nytte av den.
Spørsmålet er om den er nyttig og ikke minst faglig interessant for leger. Hjemmelsgrunnlaget i kapittel 4A i sosialtjenesteloven og tilhørende saksbehandling er i mange sammenhenger ganske perifert i forhold til legers ansvars- og arbeidsområde. Unntaket er leger i habiliteringstjenesten. Det vil imidlertid kunne være viktig for leger å ha kjennskap til rettsreglene som gjelder omsorgen for psykisk utviklingshemmede. De med spesiell faglig interesse for omsorgen for denne gruppen vil kunne ha utbytte av denne utgivelsen, men generelt er den relativt smal med tanke på leger som målgruppe.
Bruk av tvang og makt er mer som en «kokebok» i forståelse og saksbehandling, i mindre grad er det en oppslagsbok. Det kan nok begrense nytteverdien og interessen hos leger.
