Borge, Lisbet
Martinsen, Egil W.
Moe, Toril
Psykisk helsearbeid – mer enn medisiner og samtaleterapi
256 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2011. Pris NOK 399
ISBN 978-82-450-0953-8
De fleste vet nok at arbeidet med psykisk helse kan være mer enn medisiner og samtaleterapi. Vi vet f.eks. at det å ha en god venn eller en kjæreste er god medisin for psykisk ubalanse. Ukebladene er fulle av historier om hva som har hjulpet enkeltpersoner, sammen med gode råd og tiltak mot angst og depresjon og andre psykiske plager.
Så hvorfor en egen bok om dette temaet? Jeg begynte å lese med stor interesse, men oppdaget at den er ujevn. Det første teoretiske kapitlet har en viss interesse, særlig på høyskolenivå. Det heter En biopsykososial forståelseshorisont og er skrevet av Erik Falkum, Lisbet Borge og Egil W. Martinsen. Her gjennomgås moderne kunnskap fra både biologi og psykologi på en lettfattelig måte. Kunnskapen settes inn i en sosial ramme. Det er også prisverdig at læring som foregår i terapiprosessen og under veiledning er satt i en teoretisk pedagogisk ramme, som i de neste to kapitlene. Etter denne teoretiske innledningen er jeg i tvil om utgivelsen forsvarer sin berettigelse.
Ideen til den oppsto etter to konferanser med samme tittel, og kapitlene er skrevet av foredragsholderne. Kanskje skulle innholdet forblitt i formen som muntlig foredrag og tilhørerens forelesningsnotater. Kapitlene har til dels en muntlig form, og de fleste er skrevet i jegform.
Ulike metoder som kan bidra til å hjelpe den syke til tilfriskning nevnes, som fysisk trening, hagearbeid, ridning, musikkterapi, dyrehold, kunstterapi og kostholdsfaktorer. Beskrivelsene er nøkterne, ingen metode gis forrang. Kapitlet om kosthold likte jeg dårligst, da det fremstår som svært summarisk og kan skape mer uro enn håp og trøst for dem det gjelder.
Jeg synes det er en undertone av romantisering, f.eks. i kapitlet om hagebruk. Den depressive kvikner til når plantene gror. Dette er for øvrig velkjent fra skolemedisinen. I gartneriet på Dikemark fikk mange pasienter et bedre liv.
Jeg synes dessverre også at det er en annen og mer problematisk undertone av at skolemedisin og medikamenter er av det onde og at alternativer er bedre.
Det er for så vidt OK å bli minnet om at mange ulike innfallsvinkler kan være til nytte når vi jobber med psykisk syke, men likevel har jeg alltid vært og er fortsatt skeptisk til å la de tusen blomstrer blomstre like mye hele tiden. Konklusjonen er at jeg ikke vet om og hvem jeg vil anbefale denne boken til.
