Cantillon, Peter
Wood, Diana
ABC of learning and teaching in medicine
2. utg. 86 s, tab, ill. Chichester: Wiley-Blackwell, 2010. Pris GBP 20
ISBN 978-1-4051-8597-4
Sitatet i overskriften tilskrives den franske moralisten og essayisten Joseph Joubert (1754 – 1824). Da jeg var student, lærte professor Sverre Halvorsen oss den norske varianten: «Jeg lærer så lenge jeg har elever.» Begge sitatene kunne stått som tittel på boken som kom ut første gang i 2003, og som nå foreligger i andre utgave.
Boken inngår i en serie ABC-bøker fra BMJ Books. Den er kortfattet og lettlest, men samtidig omfattende nok for alle som skal lære selv (studenten), lære bort (underviseren) eller fremme og lette læringen (fasilitatoren). Tre forhold gjør den særlig verdt å anbefale. For det første bidrar mer enn 20 erfarne fagpersoner på en forbilledlig ensartet måte. De 17 kapitlene har én-to forfattere, et omfang på fire-seks sider og følger nøyaktig samme mal. Starten er en ramme med et innledende overblikk. Så følger en velredigert tekst supplert av faktabokser, illustrasjoner, praktiske eksempler og tips, i tillegg til et og annet velplassert sitat. Teksten har følgende tre kjennetegn: stikkord til tema, stegvis tilnærming og bruk av akronymer. Man avslutter kapitlet med anbefalt litteratur og et fåtall referanser.
For det andre er temaene sentrale. Her er det du trenger å vite, mer eller mindre samlet på et brett. Det er utforming av undervisningstilbud og -materiell, kollektiv læring, fordeler og utfordringer ved undervisning i små og store grupper, og hvordan undervisningen kan tilpasses omgivelsene, særlig til klinisk arbeid. Som eksempel på en dysfunksjonell gruppe, er bildet fra teselskapet i Alice i Eventyrland glitrende. Mot slutten er det to spennende kapitler om hvordan man kan lære profesjonalitet, og hvordan man kan møte studenter som opplever vanskeligheter i studiet.
Gjennom kapitlene går det en rød tråd som kan oppsummeres med tre ord: læring, vurdering og bruk. Boken inneholder bl.a. tre meget leseverdige kapitler om ulike former for evaluering og et kapittel om bruken av tilbakemelding.
Det tredje forholdet ved denne boken er at vi ikke har noe annet sted å gå for å finne maken. Etter 35 år som medisinsk underviser er jeg ute av stand til å navngi fem personer i Norge som passer til betegnelsen medisinsk pedagog. Faget har selvsagt et stort antall utmerkede lærere, men størsteparten er i første rekke fremragende i kraft av talent, interesse, faglig kompetanse og integritet. Og er det noe vi har lært av de store, årlige medisinske utdanningskonferansene, så er det at inspirasjonen i første rekke har kommet fra Skottland og England (1). Visste du forresten at det utgis en egen skriftserie som heter Best Evidenced Medical Education (BEME)?
Siden 1990 har alle de fire medisinske fakultetene i Norge enten foretatt omfattende endringer i sin studieplan og/eller revidert den. Det er ikke lett å vite om og i hvilken grad kunnskap og prinsipper som er nedfelt i denne boken, har påvirket disse endringene. Sikkert er det i hvert fall at jeg trygt kan anbefale den til alle som på en eller annen måte deltar i utdanningen av norske medisinere. Helst burde fakulteter med respekt for seg selv skaffe den til alle sine lærere. Og det er nesten slik at den burde ligge ved brevet som ønsker hver ny student velkommen til oppstart av medisinstudiet.
