Midt i sjokket og sorgen etter hendelsene 22. juli 2011 føler vi stolthet og lettelse over hvordan katastrofen ble håndert når den først var et faktum. Legfolk reagerte eksemplarisk og uselvisk, livredde ungdommer på Utøya holdt hodet kaldt og berget både seg selv og andre, og de akuttmedisinske tjenestene fungerte slik de skulle – fra lokale AMK-sentraler til traumesenteret på Ullevål. Uten denne innsatsen ville dødstallene vært langt høyere. Når helsetjenesten fungerer så godt i en kaotisk situasjon, skyldes det ikke flaks eller at helter i hvitt tilfeldigvis er på vakt. Den fungerte fordi man innen norsk akuttmedisin i en årrekke har jobbet systematisk for å bygge opp rutiner, kompetanse og kapasitet for å håndtere slike situasjoner – og fordi de har øvd på å takle det uforutsette. Slikt gir lite uttelling i de daglige effektivitetsregnskapene, men er gull verdt når det virkelig gjelder.
