Old Drupal 7 Site

En viktig film

Randulf Søberg Om forfatteren
Artikkel

Bustnes, Håvard

Health factory (Helsefabrikken)

Compassion on the assembly line. DVD: 58 min. Trondheim: Faction film, 2010. Pris EUR 27

I Modern times fra 1936 spiller Charlie Chaplin (1889 – 1977) «landstrykeren». Dette er en film med økonomiske nedgangstider og industrialisering som bakgrunn. Fabrikkens samlebånd med krav til disiplin og flid er en stor prøvelse for en av filmhistoriens aller største rollefigurer. Med helseforetaksreformen og new public management kom et nytt tenkesett inn i norske sykehus – markedsmekanismene og dermed gjorde økonomene og juristene sitt inntog, det ble byråkratisering og en tellekultur. Sykehusspråket ble endret – lønnsomhet, overskudd (!), produksjon, benchmarking, prosjekter, outsourcing o.l. erstattet behandling av syke, omsorg og honnørordene helbrede, lindre og trøste.

Dette tar Håvard Bustnes tak i med sin kritiske dokumentarfilm om dagens norske helsevesen. Det er ingen tradisjonell, nøytral dokumentar. Den stimulerer til refleksjon og ettertanke. Noen begeistres, andre irriteres. Det er en bevisst provokasjon, med tidvis sterke og til dels makabre virkemidler og retoriske grep. Filmskaperen har et budskap, og det finnes helter og skurker. Heltene fremstilles i harmoniske omgivelser, mens skurkene – Margaret Thatcher (f. 1925) og Bjarne Håkon Hanssen (f. 1962) – utsettes for helt andre grep. Vi følger den tidligere helseministeren på besøk til Toyotas bilfabrikk, hvor nettopp samlebåndet blir inspirasjon for et effektivt sykehus! NRK klippet filmen før visning sist vinter. Nærbilder av stoppeklokkn i hånden på konsulenter fra firmaet Ernst & Young ble fjernet. Virkemidlene ble for sterke.

Filmen setter bl.a. søkelys på DRG-poeng i fødselsomsorgen. Omsorg gir liten uttelling, komplikasjoner bringer penger i kassen. Diagnoser omgjøres til økonomi, behandling blir produksjon, helseforetakene (sykehusene) skal gå med overskudd – hva med de ansatte?

Mye tyder på at det etiske grunnlaget langsomt forvitrer og at det utvikles kynisme og apati. Innvendingene mot filmen ligger på dette plan, den blir for overfladisk. Man skulle gjerne sett at den gikk i dybden på hva rammebetingelsene og systemet gjør med den enkelte og det etiske grunnlaget, med arbeidsmiljøet og trivselen, med fagutvikling og kvalitet, og ikke minst med omsorg og medmenneskelighet, jf. Modern times, der «landstrykeren» innlegges på nerveklinikk.

Tidens krav er effektivitet – men har legen og sykepleieren det godt? En ung lege får rådet at det første han bør tenke på når han får en ny pasient, er hvordan han skal bli kvitt vedkommende (1).

Festivaler nasjonalt og internasjonalt har vist filmen, og den er innkjøpt av flere film- og TV-selskaper. Den rører ved viktige elementer i vårt moderne helsevesen, som har problemer i forhold til sin egen suksess.

Helsefabrikken virker forfriskende på den norske helsedebatten og angår oss alle, om vi er politikere (vist for Stortingets helse- og  sosialkomité), helsebyråkrater, ansatte eller brukere og pasienter. Det siste vil vi alle bli en gang. Hva slags helsevesen ønsker vi å være pasient i og hva slags helsevesen ønsker vi som ansatte å arbeide i?

Det er en viktig film, trass i manglende dybde. Tidsskriftets lesere bør se den og delta i den offentlige debatten.

Anbefalte artikler