Levy, David
Type 1 diabetes
175 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2011. Pris GBP 13
ISBN 978-0-19-955321-1
Når man skal vurdere en slik bok, er det en del ting man sjekker om er med, og her er det meste der, og det aller meste er svært godt. Det står klokt om overgangen fra barn til ungdom og senere voksen, og behovet for ekstra gode rutiner. Det står klokt om behandling ved sykehusinnleggelse med gode råd om hvor viktig det er å passe på når pasienten ikke kan ta seg av insulindoseringen selv. Det gis uttrykk for (og det er jeg helt enig i) at pasienten, så langt det er mulig, selv kan ta seg av insulindoseringen (med egen blodsukkermåling) under sykehusopphold. Moderne mangeinjeksjonsbehandling er for komplisert å ordne for personalet, men enkelt for den som er vant til det. Betydningen av god blodsukkerkontroll ved alvorlige sykdommer som hjerteinfarkt, alvorlige infeksjoner og postoperativt, fremheves.
I England er det nærmest en selvfølge at pasienter med diabetes, og spesielt type 1-diabetes blir fulgt på sykehusenes diabetespoliklinikk. I denne boken poengteres også diabetessykepleiernes og diabetesteamets betydning. Mange steder er dette bra også i Norge. Type 1-diabetes er den mest kompliserte hormonmangelsykdom vi har, og også svært vanlig, men ikke så vanlig at man kan forvente at alle fastleger kan være gode medisinske rådgivere og lærere for dem.
Er det noe jeg savner? Ja, det vil det jo alltid være. Det står ikke noe om svangerskap, og det er trist. Piker og kvinner i fertil alder med diabetes må informeres om hvor viktig det er med god metabolsk kontroll fra unnfangelsen og gjennom hele svangerskapet. Under svangerskapet bør de følges av spesielle diabetesteam hvor også jordmor og gynekolog er med.
Noen av oss er i dag opptatt av hvilke problemer de har som har hatt type 1-diabetes i mange år. I boken finner vi en kort tabell som ikke gir noe annet enn demografiske opplysninger om dem som har hatt diabetes i over 50 år, og et kort kapittel om eldre type 1-pasienter. Det noen av oss i Norge kaller «diabetisk slitenhet», et begrep som i Norge ble introdusert av psykologen Jon Haug, er ikke omtalt. Mange år med stadig svingende blodsukkernivå, hypoglykemier, blodsukkermålinger og utallige insulininjeksjoner og i tillegg den psykiske belastning det er å leve med type 1-diabetes, kan meget vel ha spesielle omkostninger.
På 175 sider, svært små sider med liten skrift, har forfatteren samlet svært mye av vår kunnskap om type 1-diabetes. Han gir også mange nyttige figurer, og ikke minst gode referanser. I referansene har han inkludert PubMeds PMID-numre. Skriver man disse inn på PubMed-søkeren kommer sammendraget raskt opp. Er dette fremtidens måte å gi referanser på?
I forordet takkes Tore Julsrud Berg, som nå er strategidirektør for diabetesområdet i Helsedirektoratet, for hans grundige gjennomgang av manuskriptet.
Dette er en svært god bok, og alle som er interessert i og ønsker å hjelpe pasienter med type 1-diabetes, vil ha nytte og glede av å lese den.
