I Tidsskriftet nr. 8/2011 blir Trond Aarres bok Manifest for psykisk helsevern omtalt under overskriften Populistisk om psykiatritjenesten (1). Hvorfor er denne overskriften valgt? Populisme er ikke noe honnørord, det betyr at man opportunistisk hevder synspunkter som er populære blant folk.
Anmelderen bruker uttrykket «populistisk fremstilling» når han omtaler Aarres redegjørelse for bruk av tvang, og han hevder boken egentlig inneholder lite nytt. Han avslutter imidlertid med å si at den er lettlest og at det fortjenstfulle er at det er samlet en del synspunkter i sammenhengende resonnementer. Således kan den være av interesse for alle som er opptatt av psykisk helsevern. Jeg kan ikke se at forfatterens anliggende er «å hevde synspunkter om politikk og samfunnsforhold som han tror er populære blant folk» (ordboksdefinisjonen av populisme) (2). For undertegnede fremstår Manifest for psykisk helsevern som en alvorlig og velbegrunnet appell til gjennomtenking av hva psykiatrien representerer som fag og hvordan vi forvalter ressursene. I psykiatridivisjonen ved Akershus universitetssykehus er boken brukt som innfallsvinkel til faglig refleksjon. Ikke bare kan den «være av interesse» (1), den burde være obligatorisk lesning for alle som arbeider i feltet, sammen med Joel Paris’ Medisinering av psyken. En kunnskapsbasert kritikk av moderne psykiatri, anmeldt i samme nummer av Tidsskriftet under overskriften Velbegrunnet, kritisk fremstilling av dagens psykiatri (3).
Det er mulig at Aarres bok bringer lite nytt, hvis man med nytt mener evidensbasert kunnskap. Men for praksisfeltet er kanskje den største utfordringen å implementere kunnskapen vi allerede har, for eksempel om samhandling og brukermedvirkning.
