Paris, Joel
Medisinering av psyken
En kunnskapsbasert kritikk av moderne psykiatri. 250 s. Oslo: Abstrakt forlag, 2010. Pris NOK 335
ISBN 978-82-7935-301-0
Denne boken er nøyaktig det som undertittelen forteller: En kunnskapsbasert kritikk av moderne psykiatri. Forfatteren er professor i psykiatri ved McGill University i Montreal, redaktør av Canadian Journal of Psychiatry og en sentral skikkelse i nordamerikansk psykiatri. Han står solid plantet i dagens forskningsbaserte fagforståelse, med et nevrobiologisk grunnsyn som imidlertid ikke står i motsetning til et stort engasjement for psykologisk behandling.
På 250 sider, 25 av dem referanser, gir han en lettlest, men slett ikke lettvint, beskrivelse av psykiatriens status og de sentrale dilemmaene faget står overfor i dag. Han gir oppdatert informasjon kort og presist, går raskt til kjernen og belegger sitt syn med velvalgte referanser. Men det er verdt å merke seg at boken kom ut på engelsk i 2008.
Det nevrobiologiske grunnlaget fremstilles på 20 sider, psykoterapiforskning på 15. Forfatteren er en sterk tilhenger av kognitiv atferdsterapi, men aksepterer også psykodynamisk korttidsterapi. Derimot mener han at psykoanalyse er avleggs og langtidspsykoterapi sannsynligvis lite virksomt. På dette punktet har anmelderen en annen oppfatning.
De to kapitlene om diagnoser og vanskelige grenseoppganger er svært interessante. De fleste psykiske lidelser er per i dag syndromer avgrenset gjennom ekspertkonsensus. De er arbitrære skillelinjer mellom normalitet og avvik, og den høye komorbiditeten viser at vi er langt fra å avgrense virkelige sykdommer fra hverandre. Vi mangler fortsatt biologiske markører, og diagnosesystemene vil høyst sannsynlig se helt annerledes ut i fremtiden.
Forfatteren mener at det er gått inflasjon i enkelte diagnoser i dag. Han peker spesielt på diagnosen bipolar lidelse, men også sosial fobi, AD/HD, posttraumatisk stressforstyrrelse og dissosiativ personlighetsforstyrrelse som etter hans mening brukes i altfor utvidet betydning. På den annen side er personlighetsforstyrrelsene, som er forfatterens eget forskningsfelt, noe underbetont, mener han. Han er vel orientert om arbeidet med å utarbeide DSM-V, som er ventet i 2015, og har interessante refleksjoner i den forbindelse.
Etter en sober fremstilling av psykofarmaka peker han på at noen av disse legemidlene, fremfor alt antidepressivene, av mange leger tillegges urealistiske forventninger til effekt ved en rekke tilstander som bedre kan møtes med en psykologisk tilnærming. Han er også kritisk til den farmasøytiske industriens tendens til å støtte opp om slik overdrevne forventninger både hos publikum og innen legestanden.
Det siste kapitlet er viet samtaleterapi, som forfatteren mener bør spille en større rolle i fremtiden. Han er imidlertid grunnleggende skeptisk til psykoterapi over lengre tid enn 20 – 40 timer. Her er hans oppfatning ikke i samsvar med norske erfaringer, som vi har kunnet høste takket være folketrygdens refusjonsordning for psykoterapi, og som er grunnlaget for at også ubemidlede personer, med ganske alvorlige psykiske lidelser, gjennom langtidsterapi i mange tilfeller kan oppnå en bedring som ikke kunne skjedd på 20 – 40 timer. Imidlertid er det lett å slutte seg til hans hovedbudskap: Vi må bestrebe oss på å få klarlagt hva som er fellesfaktorer i alle virksomme psykoterapiformer.
Jeg anbefaler boken sterkt for så vel spesialister i psykiatri som for leger for øvrig, og for den interesserte allmennheten.
