Old Drupal 7 Site

Norske leger og humanitært arbeid

Hilde Engjom Om forfatteren
Artikkel

Takk til Karianne Flaatten og og Tor H. Kristiansen, som i innlegg i Tidsskriftet nr. 4/2011(1) og nr. 8/2011 (2) tar opp problemstillinger knyttet til arbeid ute.

Legeforeningen mener at det ville være et gode om flere norske leger fikk erfaring med arbeid i lavinntekts- og mellominntektsland (3). Det er tankevekkende at det er få søknader om godkjenning av sliktjeneste. Kravene til tjenestens innhold og supervisjon må oppfylles. Tjenesten må ha en varighet på minimum tre måneder, og legen må ha supervisjon fra spesialist i faget. Har legen dette klart for seg på forhånd, kan søknadsprosessen forhåpentligvis forenkles noe. Kravet til forsvarlig behandling er det samme uansett hvor pasienten befinner seg. Norge kan ikke «eksportere» uerfarne leger ut i verden for egentrening uten oppfølging.

Som Flaatten viser til er muligheten til permisjon hjemlet i den sentrale avtalen mellom Legeforeningen og Spekter. A2 § 8.2, slår fast at leger «bør gis permisjon uten lønn for å arbeide i internasjonale organisasjoner mv.» og at leger som er knyttet til hjelpeorganisasjoner kan gis permisjon i inntil en måned med basislønn per kalenderår i forbindelse med utrykning til hjelp for nødstilte (4). Flere helseforetak ønsker å legge til rette for at leger engasjerer seg (5, 6). Foretakene har samtidig ansvar for å sikre nok personell til forsvarlig drift.

Legen som arbeidstaker i lavinntektsland har hatt varierende sikring knyttet til pensjon, sykdom og eventuell arbeidsuførhet. Helseforetak som har personellutvekslingsprogrammer sikrer slike retter ved at legen er ansatt i foretaket også under oppholdet ute. Dersom man oppholder seg mer enn 12 måneder i utlandet, er det viktig å sikre medlemskap i folketrygden. Dekning av eventuell langvarig arbeidsuførhet etter oppholdet vil være avhengig av avtale med arbeidsgiver. Det er også viktig at legen sikres mot personlig ansvar ved søksmål fra pasient og pårørende. Slike avtaler kan være krevende å inngå for den enkelte lege, og Legeforeningen har nå sørget for at slik dekning for verdens 20 fattigste land er inkludert i ansvarsforsikringen.

Legeforeningen ønsker å være med på å legge til rette for at norske leger kan arbeide i lavinntekts- og mellominntektsland (3). Det er derfor viktig at temaer som de Kristiansen og Flaatten tar opp, formidles til foreningen. Slik informasjon kan bidra til foreningens politiske strategi, arbeidet med avtaler, videre- og etterutdanning samt vår aktivitet i Norsk helsenettverk for utvikling og andre norske fora. Leger som har erfaring fra eller har pågående engasjement i lavinntekts- og mellominntektsland, oppfordres til å skrive en kort orientering og sende dette til utvalg for internasjonal helse ved leder Hilde Engjom eller sekretær Bjørn Oscar Hoftvedt i Legeforeningen.

Anbefalte artikler