Som en av de største medisinske organisasjonene med mange utsendte unge leger hvert år ønsker Leger Uten Grenser å møte Legeforeningen for å diskutere hvordan vi kan standardisere og forenkle prosessen rundt godkjenning av internasjonal tjeneste i spesialisering.
Det er derfor med stor glede jeg leser Legeforeningens Hilde Engjoms svar i Tidsskriftet nr. 17/2011 både til mitt og til Tor H. Kristiansens innlegg vedrørende godkjenning av legearbeid ute (1 – 3).
Engjom påpeker at det er forholdsvis få søknader om å få arbeid i lavinntekts- og mellominntektsland godkjent som en del av en norsk spesialisering. Dette kan bero både på at en del av oss som har søkt om dette, har oppfattet det som en komplisert og tidkrevende prosess å få slik innsats godkjent, og på at mange ikke engang overveier muligheten for at slikt arbeid faktisk kan godkjennes!
Om Legeforeningen ønsker å være med på å legge til rette for at flere norske leger kan og vil arbeide ute, er en slik åpen holdning et stort skritt i riktig retning. Selvfølgelig må slikt arbeid utføres innenfor gitte rammer for å bli anerkjent, kravene til supervisjon og sikring av den enkelte leges rettigheter er absolutt nødvendig, og dette må kunne dokumenteres. Når man arbeider for organisasjonen Leger Uten Grenser, er disse kravene oppfylt, og dette vil sikkert også være tilfellet for flere andre arbeidsforhold ute – både for andre humanitære organisasjoner og prosjekt iverksatt av norske helseforetak.
Engjom oppfordrer flere leger som har erfaring fra tidligere eller pågående engasjement, til å sende en kort orientering til Legeforeningens utvalg for internasjonal helse. Dette håper jeg at flere av oss som har jobbet ute kan bidra med, slik at vi sammen med foreningen kan gjøre det litt enklere og kanskje også mer attraktivt for flere norske leger periodevis å jobbe ute.
