Churchland, Patricia S.
Braintrust
What neuroscience tells us about morality. 273 s, ill. Oxford: Princeton University Press, 2011. Pris GBP 17
ISBN 978-0-691-13703-2
Hvilke implikasjoner har nevrobiologisk kunnskap for menneskesinnets status og våre begreper om moral og etikk? Dette er et av spørsmålene som er utgangspunktet for Braintrust. Forfatteren Patricia S. Churchland (f. 1943) er professor i filosofi ved University of California, San Diego. Hun og ektefellen, filosofen Paul Churchland (f. 1942), er blant de fremste innen fagfeltet nevrofilosofi, og de har begge søkt ny forståelse av bevisstheten og mentale fenomener i skjæringsfeltet mellom nevrovitenskap og bevissthetsfilosofi.
Argumentasjonen i Braintrust tar utgangspunkt i at mennesket er et resultat av evolusjonen og at vi har utviklet biologiske egenskaper som danner grunnlaget for moralsk handling. Det å ha omsorg for andre er forankret i en naturlig disposisjon til å ivareta eget avkom, og det å kunne forstå andre menneskers psykologiske tilstand er forankret i fordelen ved å kunne forutsi andre menneskers handlinger, hevder Churchland. Det å kunne løse problemer og å lære seg regler for sosialt samkvem har vært en fordel i evolusjonens løp. Hvordan har det seg at nevroner kan vise omsorg, spør Churchland retorisk i kapitlet Brain-based values, og peker på at hormonet oksytocin har en helt avgjørende betydning for menneskets moralske disposisjoner. Boken gir en imponerende oversikt over nyere nevrobiologisk og psykologisk forskning.
En leser med medisinsk bakgrunn vil kunne oppleve at forfatteren i kapittel etter kapittel sparker inn åpne dører, men mot slutten blir det mer tydelig hva som er forfatterens ærend: Hun ønsker å avlive ideen om at moralen kan ha et grunnlag i menneskets fornuft eller i en overnaturlig instans. Den filosofiske argumentasjonen for denne konklusjonen er imidlertid lettvint. Filosofiske innsikter fra Immanuel Kant (1724 – 1804) stedes til hvile over to korte boksider. Religiøse forestillinger bidrar som regel til å skape flere problemer enn de løser, mener forfatteren. Strategien er å peke på at de fleste etablerte etiske posisjoner lett blir absoluttistiske og at en etikk som er forankret i den menneskelige biologi, derfor er et bedre alternativ. Gjennom en reduksjonistisk manøver elimineres avleggs tankegods, mens innsikter fra Aristoteles (384 – 322 f.Kr.) og David Hume (1711 – 76) består syretesten. Innholdet i en ny nevroetikk skriver hun lite om, annet enn å poengtere at mennesket er biologisk konstruert for å lære å ha medfølelse og at det er viktig at samfunnet bygger institusjoner vi kan ha tillit til.
Braintrust viser hvordan menneskelige følelser og evne til sosialt liv er forankret i hjernens biologi, men viser i liten grad frem et alternativ til den etiske tenkningen som forfatteren med letthet kaster på idéhistoriens skraphaug.
