Mainz, Jan
Bartels, Paul
Bek, Tore
Kvalitetsudvikling i praksis
431 s, tab, ill. København: Munksgaard Danmark, 2011. Pris DKK 348
ISBN 978-87-628-0714-3
Målgruppen er alle faggrupper i helsevesenet, i tillegg til politikere og administratorer. Målet er å beskrive det teoretiske og praktiske grunnlaget for moderne kvalitetsutvikling i helsevesenet på et kunnskapsbasert grunnlag. En av styrkene er at de 21 kapitlene er bygd opp omkring et innledende tilfelle som illustrerer kapitlets problemstilling. Det fungerer godt i mange av kapitlene, gjør stoffet mindre tørt og letter tilegnelsen av teori og metode. Forfatterne har også en ambisjon om å dokumentere at implementeringen av den omtalte metoden, aktivitet e.l. har effekt på kvaliteten i helsevesenet. Denne ambisjonen klarer de bare delvis å gjennomføre. Det er ikke rart, i et felt der intervensjonene er så sammensatte, der de påvirker hverandre på et ofte uforutsigbart vis, og der vi i stor grad savner «a magic bullet».
I en kort innledende del fokuserer forfatterne på begreper, terminologi og på hvordan kvalitet og kvalitetsutvikling kan defineres og bare delvis avgrenses fra forskning og medisinsk teknologivurdering.
Det er særlige forventninger til en dansk bok om kvalitetsutvikling. Danskene er langt fremme internasjonalt i slikt arbeid, ikke minst i allmennmedisin. Dessverre finner jeg få spor av dette her. Teksten er, som de fleste tekster om kvalitet, dominert av sykehusenes behov og tenkemåter. Forfatterne omtaler verken Maturity Matrix, praksiskonsulentordningen som Norge har adoptert fra Danmark, eller Norsk elektronisk legehåndbok, som nå er kjøpt av danskene. Andre mangler er et magert stikkordregister og et pussig ukritisk språk. I Norge ville begreper som «kronikere», «kronikeromsorg» etc. ført til diskusjoner: Det finnes ikke kronikere, bare folk med kroniske tilstander eller problemer. Folk er folk, ikke diabetikere eller sinnssyke, men folk med diabetes eller psykiske lidelser.
Mange av kapitlene er nyttige og gir ny innsikt, eksempelvis kapitlene om kliniske epidemiologiske aspekter i kvalitetsutvikling, indikatormonitorering, kvalitetsutvikling og incitamenter (P4P) og offentliggjøring av informasjon om kvalitet. Men jeg undrer meg. Dette feltet er i rivende utvikling. I min verden, når jeg skal oppdatere meg om noe hyperaktuelt, går jeg heller på nettet, til litteraturen eller til kloke kolleger for å finne ut hvordan ting henger sammen. Det er et fortjenstfullt og stort prosjekt å lage en lærebok om et felt som endrer seg så raskt, men er det vel anvendt tid? Vi risikerer at i morgen er alt revidert. Uansett, boken vil være et av mine viktige oppslagsverk i arbeidet med kvalitetsutvikling i praksis, men neppe den eneste kilden til innsikt, slik verden nå er blitt.
