At tarminnholdet påvirker helsen, har vært hevdet siden oldtiden. Moderne molekylærbiologiske metoder tillater nå omfattende kartlegging av tarmfloraens sammensetning og funksjoner, og muliggjør vitenskapelig utprøving av gammelt tankegods. Tarmfloraen kan vise seg å spille en avgjørende rolle i patogenesen ved en rekke lidelser.
Figur 1 Psykiske, somatiske og mikrobielle faktorer påvirker hverandre gjensidig. En rekke lidelser kan bero på forstyrrelser i dette samspillet. © Kari Toverud
Forestillingen om at sykdom og død skyldes giftstoffer produsert i tarmene kan føres tilbake til det gamle Egypt (1 ). Denne tankegangen fikk en renessanse på slutten av 1800-tallet, da bakteriologien ble den dominerende medisinske vitenskapen. Charles-Joseph Bouchard (1837 – 1915) introduserte begrepet «intestinal autointoksikasjon» i 1887 (2 ), og The Royal Society of Medicine arrangerte et symposium for å drøfte emnet «alimentær toksemi» i 1913 (3 ). Mange leger vil nok i dag riste oppgitt på hodet over disse gamle teoriene – men er de fullstendig grunnløse?
Mikrobeorganet
Tarmfloraen er kroppens største organ (4 ), men har lenge vært neglisjert som aktør i både fysiologiske og patologiske prosesser. Etableringen av dette individuelt tilpassede mikrobesamfunnet skjer tidlig i livet (5 ), og store molekylærbiologiske fremskritt har gjort det mulig å kartlegge tarmfloraens sammensetning og funksjoner (6 ). Tarmfloraen står for minst like mange kjemiske reaksjoner som leveren, og mikrobenes metabolske aktivitet har stor helsemessig betydning. Nedsatt omsetning av kolesterol til koprostanol i tarmlumen kan for eksempel gi forhøyede serum-kolesterolverdier (7 ), mens produksjon av mikrobielle metabolitter kan være involvert i patogenesen ved både matoverfølsomhet (8 ) og insulinresistens (9 ). Mikrobene har nær relasjon til tarmveggens immunologiske, endokrinologiske og nevrologiske kontrollsystemer, og allerede for 15 år siden ble det vist at tarmbakteriene «snakker» med verten (10 ). Mikrobenes «språk» er nå under utforskning (11 ).
Dysbiose
Funksjonelle endringer i tarmfloraen, såkalte dysbioser, er i nyere tid foreslått å ligge bak en rekke lidelser – både intestinale, som kolorektal cancersykdom, ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, og ekstraintestinale, som metabolsk syndrom, allergi og autisme (12 ). Særlig interessant i denne sammenheng er de såkalte funksjonelle tilstandene, som kronisk utmattelsessyndrom, fibromyalgi og irritabel tarm-syndrom. Bruusgaard & Natvig har tidligere i Tidsskriftet redegjort for den såkalte ett-syndromhypotesen for slike lidelser, og skriver at det er nærliggende å tenke seg at «disse multisymptomtilstandene er ulike uttrykksformer for den samme bakenforliggende dysfunksjonen» (13 ). Denne dysfunksjonen trenger imidlertid ikke å være sentralnervøs, slik Bruusgaard & Natvig foreslår, men kan like gjerne være mikrobiell (14 ). Magesårsykdommen er et godt eksempel: Ved eliminasjon av den mikrobielle årsaken (Helicobacter pylori-infeksjon), forsvinner nemlig både de somatiske og de psykiske manifestasjonene (15 ). Medisinsk uforklarte plager og symptomer tilskrives gjerne forstyrrelser i samspillet mellom psyke og soma – men mennesker består av mer enn kropp og sjel (fig 1). Mye tyder på at pasientens tarmflora også må tas med i betraktningen (16 , 17 ), og slik sett får det gamle begrepet «autointoksikasjon» en ny betydning.
Perspektiv
Mikrobenes fartstid på jorden overgår menneskenes med flere millioner år. Vi har ti ganger flere bakterier i tarmen enn celler i kroppen, og vi vet at mikrobene kommuniserer i utstrakt grad – både seg imellom og med verten. Spørsmålet er derfor ikke lenger om tarmfloraen påvirker oss, men på hvilken måte: Mulighetene er mange og konsekvensene kan være store. Tarmfloraen kan utgjøre et viktig terapeutisk angrepspunkt, og skreddersydd behandling av ulike dysbioser kan bli fremtidens medisin (18 ).
