Den fattige delen av verdens befolkning må få bedre tilgang til eksisterende kunnskap, vaksiner, diagnostikk og behandling. Samtidig må det utvikles nye vaksiner, legemidler og bedre helsetjenester for dem som bærer den største delen av verdens sykdomsbyrde. Økt satsing på global helseforskning vil være i tråd med nasjonale og internasjonale prioriteringer og forpliktelser og bidra med kunnskap som kan understøtte utformingen av norsk politikk og engasjement i internasjonale helsesatsinger.
Forskning har bidratt til en rekke nyvinninger innen global helse. Vaksiner mot mange smittsomme sykdommer er utviklet. Dette er et av de mest kostnadseffektive virkemidler for bedre helse. Vaksinering utryddet kopper og har nesten utryddet poliomyelitt. Antall dødsfall etter meslinger ble redusert med 78 % i perioden 2000 – 08, et resultat av forbedret rutineimmunisering og regelmessige vaksinasjonskampanjer. Introduksjon av vaksiner mot lungebetennelse (pneumokker) og diaré (rotavirus) er beregnet til sammen å kunne redde ytterligere en million liv årlig i de fattigste landene (1 ).
Andre viktige forskningsbidrag er utvikling av nye og forbedrede metoder for forebygging, diagnostikk og behandling av aids, tuberkulose, malaria og andre tropiske infeksjonssykdommer – f.eks. medikamenter for å forebygge hivsmitte fra mor til barn, impregnerte myggnett og artemisininkombinasjonsbehandling (artemisinin-combination therapies, ACT) for malaria (2 – 4 ). Et annet eksempel er medikamentet misoprostol. Det er billig, reduserer effektivt blødning etter fødsel og kan administreres av lekfolk (5 ).
Den kostnadskrevende basale og kliniske forskningen for å utvikle nye produkter utføres hovedsakelig av større forskningsinstitusjoner, laboratorier og farmasøytisk industri i høyinntektsland, med vekt på hjemlige prioriteringer. En rekke partnerskap innenfor produktutvikling, Product Development Partnerships (PDP), medvirker til å utvikle produkter for sykdommer og helseproblemer i lavinntekts- og mellominntektsland der det, til tross for den store sykdomsbyrden, ellers ikke ville være noe lønnsomt marked pga. lav kjøpekraft. Hvordan man kan stimulere til utvikling av legemidler for slike sykdommer omtales i en annen artikkel (6 ). Men god basalforskning og klinisk forskning og nye produkter er ikke tilstrekkelig for å bedre helsetilstanden globalt.
Fra kunnskap til praksis
En rekke enkle og billige tiltak som gjennom kliniske studier er vist å være effektive, er ikke tilgjengelig for store deler av verdens befolkning. Barnedødeligheten kunne vært redusert betraktelig dersom flere utsatte grupper og pasienter hadde hatt tilgang til relativt enkle tiltak som impregnerte myggnett, effektiv antimalariabehandling eller antibiotika for behandling av alvorlige infeksjoner (7 ).
Kroniske ikke-smittsomme sykdommer, inkludert kardiovaskulære tilstander, kreft, kroniske respirasjonssykdommer og diabetes mellitus type 2, er den viktigste årsak til død (60 %) og sykelighet på verdensbasis. 80 % av dødsfallene i verden og 44 % av tilfellene av for tidlig død som tilskrives disse tilstandene, finner sted i lavinntekts- og mellominntektsland. Opptil 80 % av tilfellene av tidlig død av hjertesykdom, slag og diabetes kan forhindres ved livsstilsintervensjoner og medikamentell behandling (8 ). Det eksisterer forebyggende programmer, men det er behov for forskning som setter programmene inn i en lokal kontekst.
Studier har vist at lekfolk kan spille en rolle når det gjelder økt vaksinedekning og amming og således kan bidra til viktige helsetjenester der det er begrenset tilgang på faglært helsepersonell (9 ). En studie fra Sør-Afrika viser at samarbeid mellom internasjonale og lokalt baserte forskermiljøer innen kvinnesykdommer og fødselshjelp fremmet aktiv bruk av forskningsresultater og forskningsbasert praksis (10 ).
Det trengs forskningsbasert kunnskap om hvordan tiltak kan avpasses lokale ressurser. Helsemyndigheter i lavinntekts- og mellominntektsland har behov for kunnskap om hvordan helsetjenestene kan gjøres mer tilgjengelig og effektive – ut fra forskning om organisering av helsesystemer, implementering av helsetiltak og helsetjenester, inkludert økonomiske vurderinger. Videre er det behov for nødvendig forskningskompetanse til å kunne monitorere og evaluere effektene av helsetiltak.
Internasjonale anbefalinger og satsinger
Til tross for at størstedelen av den globale sykdomsbyrden hviler på de fattigste landene, har kun en liten andel av verdens helseforskningsressurser vært rettet mot deres helseproblemer. The Commission on Health Research for Development anslo i 1990 at under 10 % av helseforskningsressursene internasjonalt var rettet mot 90 % av den globale sykdomsbyrde, som i hovedtrekk rammer de fattigste – «the 10/90 Gap». Anbefalingen var at minimum 5 % av bistandsprogrammer og prosjekter burde øremerkes forskning og at minst 2 % av helsebudsjettene i utviklingsland burde gå til nasjonal helseforskning og prioriteres ut fra landets egne helseproblemer (11 ).
Det er nå bred internasjonal enighet om å styrke forskningsinnsatsen innen global helse, spesielt gjelder det helsesystemforskning (12 – 16 ). WHO anbefaler også økt satsing på tiltak som kan bidra til at forskningsbasert kunnskap overføres til politisk praksis («knowledge translation»). I løpet av de siste ti år har forskningsmidlene til globale helseproblemer økt betydelig, blant annet som følge av FNs tusenårsmål og gjennom en rekke større internasjonale satsinger som The Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria og The Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI).
Styrke lokal forskningskapasitet
For å oppnå varig bedring i helsetilstanden i lavinntekts- og mellominntektsland er det essensielt at landene selv utvikler forskningskapasitet og driver egen helseforskning. Globalt øker både antall forskere og de totale investeringene i forskning. Andelen forskere i mellominntektsland har økt noe i perioden 2002 – 07, mens det ikke har vært tilsvarende vekst i lavinntektsland (fig 1). UNESCO har anslått at lavinntektslandenes investeringer i forskning og utvikling (R&D) kun utgjør 0,1 % av de globale forskningsinvesteringene og at forskere i lavinntektsland utgjør 0,5 % av antall forskere globalt (17 ).
Figur 1 Prosentvis fordeling av forskere i høyinntektsland, middelsinntektsland og lavinntektsland i 2002 og 2007. Basert på data fra UNESCO (17 )
Kompetanse- og kapasitetsbygging er en nødvendig og viktig satsing i årene fremover, og det finnes en rekke aktører og modeller. The European and Developing Countries Clinical Trials Partnership (EDCTP) skal gjennom partnerskap mellom europeiske og afrikanske forskere bidra til å utvikle nye legemidler og vaksiner samt øke forskningskompetansen knyttet til hiv, tuberkulose og malaria. Kompetansebygging gjennom langsiktig forskningssamarbeid innen folkehelsevitenskap er et annet viktig tiltak for å bedre helsen i lavinntektsland. Slike helsegevinster er vanskelig å måle, men kompetansebygging gjør helsepersonell og forskere i stand til å vurdere dagens kunnskap, måle effekten av forebyggende tiltak og tilrettelegge kunnskapsgrunnlaget for å forbedre helsepolitikken.
Et 16-årig samarbeid innen forskning og høyere utdanning mellom Universitetet i Oslo og palestinske institusjoner har blant annet ført til etablering av et senter for generell epidemiologi ved Birzeit-universitetet i Ramallah. I tillegg er det utdannet en rekke forskere på mastergrads- og doktorgradsnivå (18 ).
De norske NUFU (Nasjonalt program for utvikling, forskning og utdanning), NOMA (Norads program for masterstudier) og Kvoteprogrammet (for master- og ph.d.-studenter fra utviklingsland) har bidratt til forskning, utdanning, kapasitetsbygging og institusjonsutvikling i lavinntekts- og mellominntektsland også innenfor helse.
Styrke norsk forskningskapasitet
Andelen av norske helseforskningsmidler som ble brukt til fattigdomsrelatert global helseforskning ble i 2003 anslått til ca. 5 % (19 ). Gjennom program for global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC) i Forskningsrådet (www.rcn.no/globvac www.globalhealth.no
Nødvendigheten av en styrket norsk satsing på global helseforskning kan begrunnes ut fra et bistandsperspektiv – vi har et medansvar for å bidra til å prøve å minske fattige lands store andel av verdens helseproblemer (20 ). Dette innebærer økt innsats knyttet til sykdommer og helseproblemer som ofte er oversett, rammer de svakeste og hvor det mangler forskning. Men det kan samtidig begrunnes ut fra et overordnet perspektiv – internasjonalt forskningssamarbeid er til gjensidig nytte i form av økt kunnskap og kompetanse. Slik kan forskning bidra til at Norge får en mer kunnskapsbasert erfaring for sin internasjonale helsepolitikk. Samtidig er internasjonalisering av forskningen viktig for å styrke kvaliteten og relevansen av norsk forskning og for å få tilgang til forskning som er utført utenfor Norge.
Både Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Utenriksdepartementet finansierer global helseforskning gjennom sine budsjettildelinger og prioriteringsføringer til utdannings- og forskningsinstitusjoner, regionale helseforetak og gjennom bidrag til internasjonale organisasjoner og tiltak. Sett i lys av at det i bistandsbudsjettet for 2010 var nærmere 900 millioner kroner i ubenyttede midler, er det gledelig at statsministeren nå har kunngjort at han vil øke bevilgningene til helserelatert bistand (21 ). Vi i Norge kan spille en viktig rolle ved å bygge ut vår egen forskningskapasitet, men ikke minst ved å være en attraktiv internasjonal partner for forskningssamarbeid samt bidra til kapasitetsbygging i lavinntekts- og mellominntektsland.
