Hva driver leger med: foreskrivning eller forskrivning? Svar: begge deler, men begrepene omfatter ulike ting.
Legen forskriver en resept til apoteket og foreskriver en behandling til pasienten. Resept fra 1923
En gjenganger i spørrespalter om språk er forvirringen rundt verbene foreskrive og forskrive (1 – 5). Grunnen til sammenblandingen er først og fremst at de to ordene er så like. Den lydlige og grafiske forskjellen mellom foreskrive og forskrive er ubetydelig, så det er forståelig at mange blander de to ordene sammen (3, 6).
Allmennord og fagord
Allmennordet med betydningen bestemme, befale eller ordinere er foreskrive (av tysk vorschreiben). Men fra gammelt av har leger brukt forskrive (av tysk verschreiben) om det å skrive ut en resept. En resept fungerer overfor apoteket som en bestilling og overfor pasienten som en forordning. Dermed kan ordet bli tvetydig og falle sammen med foreskrive. Man kan si at foreskrive er dagligordet, mens forskrive er fagordet (5). Nyansen fremgår av dette setningsparet: «Legen forskriver en slankemedisin, men han eller hun foreskriver en slankekur» (7).
Det kan altså hete både forskrive medisiner (skrive en resept på de medisiner pasienten skal hente på apoteket) og foreskrive medisiner (bestemme hvilke medisiner pasienten skal bruke) (3). Jeg synes det går greit å holde begrepene fra hverandre ved å tenke på substantivene forskrivning og forskrivningsrett. Forskrivning har vi f.eks. i sammensetningen magistrell forskrivning, som er resept på et preparat som legen angir komposisjonen av. Jeg synes det ville virke fremmed å bruke foreskrivning her.
At forskrive er vanligst i faglig sammenheng, ser vi også ved et søk på Tidsskriftets nettside: forskrive er brukt 313 ganger, foreskrive bare 30 (10.6.2011).
Problemer til topps
Det er lett å finne eksempler på at det har gått galt også for skrivevante folk (8 – 11): «Når en lege eller tannlege ikke har rett til selv å forskrive narkotika, skal henholdsvis kommunelege eller fylkestannlege foreskrive det som er nødvendig i vedkommendes praksis» (8). Her skulle det stått forskrive begge steder. «Noen av gjerningspersonene som ikke tok medisinene som forskrevet, hadde også fått forskrevet stemningsstabiliserende medisin», står det i en NOU (9). Her burde det stått foreskrevet i det første eksemplet.
For å unngå forvirring har legemiddelmyndighetene gjort vei i vellinga. Der i gården brukes nemlig kun rekvirere: «Med rekvirere forstås i denne forskrift enhver muntlig og skriftlig bestilling av legemidler. Det tilstrebes konsekvent bruk av begrepet rekvirere som dekker både muntlig og skriftlig bestilling av legemidler, fremfor en blanding av begreper som forskrive, foreskrive, ordinere og bestille» (12). Forskrivningsrett og rekvisisjonsrett dekker jo det samme.
En bokstav fra eller til
Forskjellen mellom begrepene kan synes grei rent skjematisk, men i praksis kan valget mellom dem by på problemer (13, 14). «Noen ganger foreskrives to ulike antidepressiva sammen, eller en lege kan forskrive en stemningsstabilisator eller angstdempende medisiner i kombinasjon med et antidepressivum» (15). Skulle det vært forskrives i det første eksemplet? Noen hver kan nok komme til å rote her. Og hvis det skulle skje, er det en synd det finnes tilgivelse for (16).
