Bliss, Michael
The making of modern medicine
Turning points in the treatment of disease. 104, ill. Chicago, IL: The University of Chicago Press, 2011. Pris USD 18
ISBN 978-0-226-05901-3
I vår tid avtegner det seg ofte et negativt bilde av medisinsk forskning og praksis, hvor det fokuseres på uhåndterlige autoimmune sykdommer, medikamentelle bivirkninger, antibiotikaresistens og maktesløshet overfor nye smittestoffer, det være seg hiv- eller sarsvirus. Her kommer så den kanadiske historikeren Michael Bliss (f. 1941) og dokumenterer, ved bruk av velvalgte eksempler, hva den moderne medisin har oppnådd gjennom de siste hundreårene.
Forfatteren dveler ved tre hendelser: koppeepidemien i Montreal i 1885, etableringen av Johns Hopkins University og Hospital i Baltimore, USA og oppdagelsen av insulin i Toronto, Canada, i 1921 – 22.
Under koppeepidemien i Montreal i 1885 var mortaliteten svært høy. Årsaken må ha vært at det ikke ble gjennomført verken effektiv isolasjon eller vaksinasjon. Koppevaksinasjon var kjent siden slutten av 1700-tallet, men i Montreal fryktet folk til tider vaksinasjonen mer enn sykdommen. Og det fantes en sterk antivaksinasjonsbevegelse. Et fatalistisk syn på sykdomsepidemier var fremherskende: Barn ville bli rammet, og noen ville dø. Slik hadde det alltid vært. Det var Guds vilje.
Vi forflytter oss så til Baltimore, hvor finansmannen Johns Hopkins (1795 – 1873) i 1867 ga mesteparten av sin formue til opprettelsen av et universitet og et hospital, som begge kom til å bære hans navn. Det ble arbeidsplassen for William Osler (1849 – 1919), «the best-known, best-loved, and most influential physician in America». I sin kjente lærebok The Principles and Practice of Medicine (1) forfektet han en empirisk og vitenskapelig basert medisin. Hans behandling av kretinisme med thyroideaekstrakt ble sett på som et medisinsk mirakel. En annen kjent lege knyttet til Hopkins var kirurgen Harvey Cushing (1869 – 1939) som bl.a. utviklet metoder til behandling av hypofysetumorer.
Michael Bliss har medisinsk historie som spesialområde. Hans arbeid er preget av stor grundighet og kildekritikk, noe som ikke minst viser seg i The Discovery of Insulin (2). Avgjørende for oppdagelsen var forskningsmiljøet ved Department of Physiology, University of Toronto, representert ved John J.R. Macleod (1876 – 1935) og James B. Collip (1892 – 1965).
I et sluttkapittel reflekterer Bliss over menneskets maksimalt oppnåelige livslengde, som han ikke tror kan bli vesentlig mer enn 100 år, selv om vår forventning er at den medisinske vitenskapen skal hjelpe oss til å leve for alltid, unge og friske.
Dette er en lettlest og informativ bok som anbefales til leg så vel som lærd, både som en motvekt til det ensidig negative bilde av moderne medisin, som i dag ofte avtegner seg i medieverdenen, og som en påminnelse om at biologien setter grenser for himmelstormere.
