Hovland, Beate Indrebø
Narrativ etikk og profesjonelt hjelpearbeid
205 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011. Pris NOK 269
ISBN 978-82-05-41566-9
Det er gammel kunnskap at skal man få til et godt, tillitsfullt forhold til en pasient, må legen interessere seg for og lytte til pasientens fortelling. Symptomer og tegn eksisterer ikke i et vakuum, de må også ofte ses i relasjon til pasientens nåværende og tidligere livshistorie for at diagnose, behandling og etterlevelse skal bli optimal. Likevel er det nettopp tid til pasientens egen fortelling som mer og mer strippes bort fra møtet med legen i det helsevesenet som nå utvikler seg. Derved vil eldre leger tømmes for sin narrative kompetanse, og unge leger får ikke mulighet til å utvikle en slik kompetanse.
Som en viktig motkraft til denne utviklingen, har vi nå fått en glimrende bok om hvordan forståelse og aktiv bruk av pasienters fortellinger (og hjelperens egen), kan hjelpe til bedre samarbeid, bedre problemløsning og til å endre destruktive livsprosjekter. Forfatteren, som selv har erfaring fra psykososialt hjelpearbeid, gir en god, reflektert og jordnær fremstilling av hvordan terapeuter kan bruke sin narrative kompetanse på en etisk forsvarlig måte. Narrativ kompetanse er evnen til å gjenkjenne, ta til seg, fortolke og bli beveget av og respondere på fortellinger. Det innebærer å kunne fortolke komplekse situasjoner i lys av menneskelig erfaring og kulturelle føringer, samtidig som man gir oppmerksomhet til det som er spesifikt for akkurat denne personen, denne situasjonen, disse relasjonene.
Forfatteren begynner med å klargjøre hvilke etiske implikasjoner det har, når det gjelder hvilken av flere mulige fortellinger – pasientens, de pårørendes, fagets, samfunnets – vi baserer oss på i diagnostikk og behandling. Hun understreker at det alltid vil finnes alternative fortellinger om/fra den enkelte pasient. Deretter gjennomgår hun forholdet mellom fortelling, persepsjon og handling, og hvordan vår identitet skapes og vedlikeholdes gjennom våre fortellinger om oss selv. Etter dette redegjør forfatteren for hvordan man kan hjelpe med utgangspunkt i pasientens fortelling, og hvilke faremomenter og kontraindikasjoner som må tenkes på. Her vil klinikere kjenne seg godt igjen. Til slutt er det et tankevekkende kapittel om de pasientene som kanskje ikke har samtykkekompetanse, og som ikke kan overskue konsekvenser av sine standpunkter.
Boken er særlig godt egnet for medisinstudenter og yngre leger. Den supplerer på en viktig måte to andre bøker om bruken av pasienters livshistorie som jeg nylig har omtalt. Den ene gir gode eksempler fra allmennmedisin (1), og den andre handler om hvordan livshistorier brukes i forhold til eldre pasienter (2).
Etter å ha lest ble jeg litt trist. Skal virkelig vi som leger godta at vi ikke lenger skal ha tid til å høre pasientenes historie og eventuelt å hjelpe dem til å utfylle den eller skrive deler av den om? Er det bare alle andre profesjoner som får fortsette å øse av denne kilden til menneskekunnskap, til å bygge opp tillit, til å se alternative løsninger på fastlåste situasjoner, til å velge det mest adekvate hjelpetiltak og til en stadig økt forståelse også av en selv? Til dere som kjemper for at legene fortsatt skal ha tid til å høre på pasientenes fortellinger: Her får dere alle argumentene.
