Hertz, Søren
Barne- og ungdomspsykiatri
Nye perspektiver og uante muligheter. 327 s, tab. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011. Pris NOK 459
ISBN 978-82-05-41215-6
Forfatteren er dansk barne- og ungdomspsykiater med videreutdanning i familieterapi fra Norge. Boken beskrives som en grunnbok i barne- og ungdomspsykiatri, til bruk for studenter, de som arbeider innen aktuelle fagfelt, pårørende og politiske beslutningstakere.
I de fem hoveddelene utforsker forfatteren temaene håp, mot, kjærlighet og «de uante mulighetene» i behandlingsprosessens ulike faser og i et mer overordnet perspektiv. Han arbeider ut fra en biopsykososial og konstruksjonistisk forståelsesmodell og skifter mellom teoretiske og mer praksisnære tilnærminger, fylt med eksempler fra sitt eget arbeid. Grunnsynet er at atferd og emosjoner er kommunikasjon og dermed invitasjon til andre. Referansene er i stor grad til familieterapeutiske teoretikere.
Oppbyggingen er noe uoversiktlig. Det er vanskelig å lese kapitlene uavhengig av hverandre. Språket er dels assosiativt og muntlig i stilen. Forfatterens egne holdninger og erfaringer flettes inn i beskrivelsen av de ulike psykiatriske tilstandene. Spesielt kommer dette tydelig frem i omtalen av medikamentell behandling. Hans restriktive holdning til bruk av medikamenter til pasienter med AD/HD og psykoseproblematikk samsvarer dårlig med eksisterende retningslinjer for behandling. Dette er faktorer som gjør boken dårlig egnet som oppslagsverk.
Boken fremstår imidlertid som et viktig innspill i samfunnsdebatten og i utviklingen av mangfoldet i det barne- og ungdomspsykiatriske feltet. Den bidrar til etisk refleksjon. Forfatteren stiller spørsmål ved hvorvidt det er økonomiske forhold eller faglighet som styrer våre beslutninger om behandling og tiltak. Han argumenterer for å se det unike i hvert barn og hver ungdom og å bygge på eksisterende ressurser. Videre skriver hanat vi må ha mot til å stå en stund i det komplekse og ikke trekke forhastede konklusjoner. Søren Hertz oppfatter problematferd som invitasjoner til å skape mening og bidra til endring, og han peker på paradokser vi står overfor i hverdagen, som alvor versus optimisme, individperspektiv versus samfunnsperspektiv, ansvar versus skyld.
Forfatteren sier selv at ideen er å inspirere andre som på forskjellig vis har berøringsflater med psykiatrien. Jeg synes han lykkes.
