Friðriksson, Friðrik Thor
Mamma Gógó.
Film. 90 min. Island 2011.
Friðrik Thor Friðriksson er en av Islands viktigste filmskapere. Hans produksjonsselskap Icelandic Film Corporation samarbeider med blant annet Lars von Triers Zentropa og Francis Ford Coppolas American Zoetrope og har vært viktig for utviklingen av det islandske filmmiljø. Friðriksson er kjent for sitt sterke visuelle uttrykk og sine dypt personlige filmer. Hans seneste, Mamma Gógó, er valgt ut som årets islandske Oscar-nominasjon. Her danner hans egen mors demenssykdom det personlige bakteppet for historien.
Filmen følger en filmskaper (Hilmir Snær Guðnasson) og hans aldrende mor (Kristbjörg Kjeld) i hennes kamp mot Alzheimers sykdom, fra de første forvarslenes nagende tvil, gjennom benekting, tildekking og mistenksomhet til glemselens kaotiske hjelpeløshet.
Mor-sønn-relasjonen snus gradvis på hodet når sønnen innser at moren må på sykehjem. Samtidig må han hanskes med økonomisk og kunstnerisk nedtur når hans seneste film flopper fullstendig på kino og kreditorene stadig blir mer pågående. Den islandske finanskatastrofen (som var i full gang under innspillingen av filmen) danner i små bihistorier et nærmest absurd bakteppe for det hele.
På tross av den dystre tematikken er dette en film full av humor, hele tiden balanserende mellom det komiske og det tragiske. Moren havner ustanselig i vansker; hun setter fyr på komfyren, lager oversvømmelse i huset, glemmer, roter bort og beskylder andre. Etter hvert melder hennes avdøde mann (Gunnar Eyjolfsson) sin ankomst i hennes tåkete sinn, ikke minst for å støtte henne i at det er helt unødvendig å flytte på sykehjem.
I takt med at nåtid og nær fortid viskes ut i morens hukommelse, trer tidligere minner tidløst frem. Filmatisk er dette elegant løst ved at Friðriksson nærmest umerkelig fletter inn små scener fra svart-hvitt-filmen 79’ af stöðinni fra 1961, der en ung Kristbjörg Kjeld spiller karakteren Gógó i samspill med – nettopp – Eyjolfsson. Slik flettes nåtid og fortid, ungdom og alderdom sammen, og det nevrologisk tragiske blir det filmatisk magiske.
Kristbjörg Kjeld gjør en fantastisk rolletolkning som den demenssyke Gógó. Hun formidler ordløst den dementes hjelpeløse forvirring, ensomhet og fortvilelse når sykdommen progredierer og verden oppleves som stadig mer fragmentarisk og uforståelig.
Filmen utspilles mot en spektakulær bakgrunn av islandsk natur gjennom skiftende årstider. At finanskrisen og sønnens økonomiske problemer får så vidt stor plass, virker for undertegnede kun forstyrrende i en ellers helhetlig historie, men kanskje er det mine nevrologbriller som hindrer meg i å forstå dette fortellertekniske valget.
Islandske filmer er sjelden publikumsmagneter på norske kinoer. At man (i alle fall i anmeldereksemplaret) har valgt et uforståelig smakløst kitschmaleri av hovedpersonene som filmplakat, bidrar nok dessverre til at også denne filmen får et mindre publikum enn den hadde fortjent. Det er synd, for alt i alt er dette noe så sjeldent som en vakker og varmt humoristisk film om alvorlig hjernesykdom. Den har norsk premiere 16.12. 2011.
