Ulrike Waje-Andreassen og medarbeidere understreker i Tidsskriftet nr. 19/2011 (1) at slagbehandling er en kompleks utfordring med behov for godt tverrfaglig samarbeid. Det var nettopp hovedbudskapet i vår artikkel (2). Således er vi hjertens enige. Men vi er ikke enige i at organiseringen av slagbehandling i Oslo fører til dårlig kontinuitet eller for svak vekt på akuttbehandling, nevrologisk utredning eller yngre slagpasienters behov.
Behandlingskontinuiteten ivaretas av det tverrfaglige teamet ved slagposten, bestående av sykepleiere, terapeuter og leger. At det ved akutte tilstander på vakttid involveres ulike vaktteam, avhengig av pasientens behov, representerer ikke noe brudd i behandlingskontinuiteten. Samarbeidet mellom nevrologisk og indremedisinsk/geriatrisk vaktlag er meget tett og styrkes gjennom daglige fellesrapporter.
Frem til høsten 2010 var alle relevante fagmiljøer samlet på Ullevål, det vil si nevrolog, nevroradiolog, intervensjonsradiolog, nevrokirurg, anestesiolog, kardiolog og geriater. Fra høsten 2010 ble intervensjonsradiologien flyttet til Rikshospitalet. Alle øvrige spesialiteter finnes fortsatt på Ullevål, med kontinuerlig beredskap. Vi er enige i at flytting av intervensjonsradiologien medfører dårligere akuttbehandling og har påpekt dette overfor sykehusledelsen.
Akuttbehandling og nevrologisk utredning ivaretas av nevrologer i samarbeid med trombolysesykepleier. Begge gruppene blir jevnlig trent og oppdatert via internundervisning og trombolysemøter. Det har helt siden 2007 vært faste nevrologer på slagposten. Antall trombolysepasienter økte jevnt. I 2010 utførte vi flere reperfusjonsbehandlinger enn ved noe annet norsk sykehus (102 pasienter eller 25 % av pasientene med hjerneinfarkt). Blødningskomplikasjoner og klinisk resultat etter trombolytisk behandling monitoreres systematisk og rapporteres til det internasjonale trombolyseregisteret SITS, noe som også muliggjør sammenlikning med andre. Til tross for liberal indikasjonsstilling har antall blødningskomplikasjoner og kliniske resultater vært som ved andre slagsentre. Alle pasienter med TIA, hjerneinfarkt eller hjerneblødning monitoreres systematisk i minst tre døgn med henblikk på både vitale variabler og NIHSS-skår. Sykepleier har klare prosedyrer for hvilke avvik som krever legetilsyn.
Yngre pasienter monitoreres med tettere intervaller ved store infarkter eller infarkter i bakre skallegrop. Hos disse legges det ekstra stor vekt på en grundig nevrologisk og slagetiologisk utredning. Ved behov legges pasientene inn i medisinsk intensivavdeling og behandles i et samarbeid mellom intensivmedisinere og nevrologer.
Den tverrfaglige Ullevåls-modellen for slagbehandling er resultatet av et konstruktivt samarbeid etter mange års tautrekking mellom slagmiljøer ved sykehuset. Den byr på flere utfordringer og er neppe perfekt. Men behandlingskvaliteten ble målbart bedre etter omorganiseringen i 2007 og er per i dag ikke dårligere enn ved andre slagsentre. Vi mener derfor at modellen fortjener å bli videreutviklet innenfor nåværende Oslo universitetssykehus, uansett om dette skjer i geriatrisk eller i nevrologisk avdeling eller i et eget slagsenter.
