Følgetjeneste av jordmor for fødende på vei til sykehus handler om mer enn avstand og reisetid
Stortingsmelding nr. 12 (2008 – 2009) omhandler organisering av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i Norge (1). Ifølge Helsedirektoratet skal helsehjelp til gravide og fødende være desentralisert, differensiert og ha god faglig standard (2). En følge er at risikofødende selekteres og sentraliseres til enheter med tilstrekkelig kompetanse. Fra 1971 til 2009 er antall fødesteder redusert fra 71 til 53. Slike endringer stiller krav til omfang av følgetjeneste. Ansvaret og nødvendig beredskap for følgetjenesten ble fra 2010 overført fra kommunene til de regionale helseforetakene. Fødende med over 1,5 timers reisetid til fødestedet har rett til følgetjeneste (2). Det er bakgrunnen for Signe Egenberg og medarbeideres artikkel i dette nummer av Tidsskriftet (3). Et desentralisert og differensiert fødetilbud av tilfredsstillende kvalitet stiller store krav til seleksjon av fødende. En nederlandsk studie som vakte berettiget oppsikt, viste for alvor hvor vanskelig denne seleksjonen kan være (4). Landet har den nær høyeste perinatale dødeligheten i Europa (5). Omsorgen består i at barn av gravide med lav risiko følges av jordmor og føder hjemme eller i sykehus. Gravide med høy risiko følges på sin side gjennom svangerskap og fødsel av obstetriker og føder i sykehus. Forfatterne fant at barn av gravide med lav risiko som startet fødselen hjemme, hadde klart høyere perinatal dødelighet enn barn av høyrisikokvinner som startet fødselen i sykehus. I artikkelen stiller de det overordnede spørsmål om den gravide kvinnen med såkalt lav risiko overhodet finnes (4). Noen av de mest dramatiske hendelser under fødsel lar seg ikke forutse og er grunnen til at Legeforeningen ikke støtter omlegging av fødeavdelinger til fødestuer (6, 7). Derfor blir det en viktig oppgave å følge opp omfanget av overflyttinger mellom fødestue og fødeavdeling, sammen med utfallet for mor og barn.
Spørsmålet er om forekomsten av prehospitale fødsler øker når flere kvinner får lengre reisevei til fødeavdelingen. Vi vet ikke svaret og heller ikke hvilke fødsler det dreier seg om, dvs. om det er flest raske, ukompliserte eller kompliserte fødsler med mulig dårlig utfall. Generelt er paritet den viktigste prediktor for rask og ukomplisert fødsel. Aladdin og medarbeidere publiserte i 2004 erfaringer fra Göteborg-regionen om uventet fødsel utenfor sykehus (8). I 90 % av tilfellene var ambulansepersonell til stede under fødsel eller transporterte mor og barn til sykehuset etter fødsel. De rapporterte at 89 % av dem som fødte prehospitalt var flergangsfødende. I all hovedsak dreide det seg om kvinner med svært kort fødselsforløp og som ikke hadde økt forekomst av komplikasjoner i forhold til de som føder i sykehus. Lang avstand til sykehus var bare en av forklaringene på fødsel utenfor sykehus.
Sentralisering av fødselsomsorgen som fant sted i Norge i perioden 1967 – 88 viste ikke økt perinatal dødelighet for barn født under transport (9). I utkantkommunene var dette i hovedsak friske, flergangsfødende kvinner som fødte friske barn (9). Egenberg og medarbeidere har innhentet opplysninger om alle kvinner som i 2008 fødte ikke-planlagt utenfor fødeinstitusjon, altså før de nye retningslinjene trådte i kraft. Hensikten var å studere omfang, organisering og kvalitet på følgetjenesten. Forfatterne har samlet data om paritet, svangerskapsvarighet og komplikasjoner som er assosiert med prehospitale fødsler (3). Men opplysningene relateres verken til reisevei eller til om jordmor var til stede under fødselen. De fant kvaliteten på følgetjenesten tilfredsstillende ved å fastslå at jordmor var til stede ved 75 % av fødslene og mener det kunne forklare at det tross alt gikk så bra med fødslene (3). For å kunne støtte den konklusjonen burde sentrale kjennetegn ved kvinnene vært presentert. Samme spørsmål burde man dessuten kunne stille angående de 25 % av kvinnene som ikke hadde jordmorfølge. Siden svarene i begge tilfeller mangler, blir det vanskelig å følge forfatternes resonnement. Dette er mangler som gjør det vanskelig å bruke funnene når de nye kravene til prehospital fødselsomsorg og følgetjeneste skal implementeres.
Norge er blitt et klart mer multietnisk samfunn. Aladdin og medarbeidere fant ganske uventet at forekomsten av prehospital fødsel var høy innenfor de innvandrertette områdene i selve Göteborg-området (8). Nær hver tredje nyfødt i Oslo kommune (28 %) er barn av innvandrerkvinner (10) og har en dokumentert høyere perinatal dødelighet (1). I lys av at ambulansepersonell etter Egenberg og medarbeideres oppfatning ikke har kompetanse i fødselshjelp (3), burde følgetjeneste med jordmor være like lett tilgjengelig i innvandrertette bydeler som i mer perifere strøk. Stilt overfor endringer i bosetningsmønster, befolkningssammensetning og organisering i fødetilbudet ønskes den videre utvikling av Medisinsk fødselsregisters statistikk over fødeinstitusjonene velkommen (1). Forhåpentligvis får vi da bedre oversikt over risiko for og konsekvenser av prehospital fødsel. Dermed kan vi få grunnlag for å utvikle både følge-, og eventuelt møtetjeneste med kompetent ambulansepersonell eller jordmor for alle kvinner med risiko for fødsel utenfor sykehus – og det uavhengig av reisevei.
