Kjus, Audun
Død som straff i middelalderen
146 s, ill. Oslo: Unipub, 2011. Pris NOK 239
ISBN 978-82-7477-496-4
Forfatteren forsøker å skildre hvordan dødsstraffen ble innført i Norge i høymiddelalderen. Han viser hvordan straffen i vikingsamfunnet opprinnelig var enhver fri manns rett og plikt, men at kongemakten med innføringen av kristendommen i økende grad overtok denne rettigheten på bekostning av det enkelte menneske.
Kjus leder oss den kronglete veien fra de gamle landskapslovene frem til Magnus Lagabøte, og underveis gir han eksempler på hvordan jusen forandret seg gradvis fra enkeltmenneskets hevn til samfunnets straff. Hans tese ser ut til å være at denne forandringen skjedde som et ledd i statens forsøk på å sentralisere makten til kongen. Et eksempel han bruker, er straffen «fredløs», som i utgangspunktet bare betød at hvem som helst ustraffet kunne drepe vedkommende. Etter hvert som kongen fikk lendmenn, sysselmenn og årmenn plassert rundt i landet, ble det disse funksjonærenes plikt aktivt å oppspore og henrette den fredløse. Samtidig ble selve henrettelsen overført fra offerets slektninger til en lokal tjenestemann – bøddelen.
Kjus er kulturhistoriker og folklorist – dette aspektet er da også fremtredende, mer enn det rent juridiske eller kriminologiske. Dette er både en styrke og en svakhet. Vi får vite mye om holdningene til dem som styrte, slik de gir seg uttrykk i lovtekster og litteratur, mens de styrtes oppfatninger mer kommer til orde belyst ved overtro og forestillinger. Noe av vanskelighetene forfatteren har hatt, skyldes mangelen på skriftlige kilder.
På et par steder glipper det litt for forfatteren. Han hevder bl.a. at radbrekking ikke har vært benyttet i Norge, til tross for at denne straffemetoden var hjemlet i kongelig forordning og ble brukt i Trondheim så sent som i 1768. I tillegg ser det ut som om han blander sammen radbrekking og «steile og hjul», to ganske forskjellige metoder å ta livet av folk på. Han hevder også at halshugging med sverd var et privilegium for adelen. I Norge har vi vel ingen grunn til å tro det: Tvert imot vet vi at både uteliggere og landstrykere kunne henrettes med sverd – det var forbrytelsens natur som avgjorde det, ikke forbryterens status.
Illustrasjonene er mange og autentiske og utgjør et vesentlig pluss. Dette er likevel en bok for spesielt interesserte.
