Damhaug, Torkil
Ildmannen
494 s. Oslo: Cappelen Damm, 2011. Pris NOK 379
ISBN 978-82-02-36473-1
Ildmannen er Torkil Damhaugs tredje kriminalroman, etter Se meg Medusa (2007) og Døden vedvann (2008). Med sine to første bøker fikk han raskt ry som en forfatter av kvalitetsromaner, og han krysset med disse bøkene grensen mellom den mer «formelpregede» kriminallitteraturen og annen mer «høyverdig» skjønnlitteratur.
I Ildmannen tegner han lange tidslinjer samtidig som han går dypt inn i dagsaktuelle problemstillinger. Vi møter pakistanske Khalid Chadar, som i 1974 kommer til Norge for å arbeide. Han får arbeid på Stornes gård og forelsker seg i datteren på gården, et kjærlighetsforhold som selvsagt er umulig. Khalid ender opp i nærheten av Lillestrøm, henter sin kone i Pakistan og stifter familie.
Et tidshopp til 2003 presenterer oss for neste generasjons ungdommer, elever i siste videregående klasse i Lillestrøm. Einstøingen Karsten er realfagsgeni og sjakkspiller, og han og klassevenninnen Jasmeen Chadar forelsker seg i hverandre. En nokså uskyldig forelskelse som likevel umiddelbart bringer familien hennes på banen. Hevn og æresbegreper kommer i søkelyset når den voldelige og halvkriminelle gjengen til Jasmeens bror Shahzad forsøker å ta Karsten. Dette driver Karsten i armene på en annen gruppe, ungdommer med det mål å gjøre slutt på det de anser som den islamske trussel. Samtidig skjer det en rekke branner, og i dette lukkede miljøet befinner altså også brannstifteren seg.
Handlingen, særlig i første del, er relativt langsom. Damhaug tar ingen snarveier. Han bruker god tid på å utvikle karakterene og beskrive miljøene. Et bredt og interessant persongalleri, i tillegg til en rekke tunge og aktuelle problemstillinger, inngår i plottet. Umulig kjærlighet, kulturkollisjoner, generasjonskonflikter, gjengkriminalitet, karakteravvik, deprivasjon, pyromani – dette og mye mer er viktige ingredienser. Dessuten annerledesheten, her i form av den innesluttede avvikeren med et patologisk tankesett ingen andre kjenner, og som etter 22.7. fikk større aktualitet enn Damhaug kunne ane mens han skrev.
Enda et tidshopp bringer oss til 2011. Handlingen gjør nå flere overraskende dreininger. Et særtrekk er i tillegg den nedtonede rollen politiet spiller. Enkelte av hovedpersonenes behov for avklaring og kunnskap om hva som egentlig skjedde i 2003, setter etterforskningen i gang. Hos politiet er saken henlagt.
Damhaug er ikke forhenværende psykiater for ingenting. Det er åpenbart viktig at vi skal forstå hvorfor en forbrytelse kan skje, ikke bare hvordan. En av Damhaugs styrker har etter mitt skjønn nettopp vært evnen til å skape troverdige karakterer samt motivere handlingen slik at man faktisk tror på den.
For meg ble derfor det største overraskelsesmomentet at avslutningen var skuffende. Jeg opplevde ikke morderens motiver tilstrekkelig troverdige eller befestet i karakteren.
Totalvurderingen er likevel at dette er kvalitetskrim som hever seg over det meste av den «actionbølgen» som skyller over boklistene. Ildmannen anbefales, også til lesere som vanligvis ikke leser denne sjangeren.
