Fossum, Marita
Lykksalighet
181 s. Oslo: Forlaget Oktober, 2011. Pris NOK 349
ISBN 978-82-495-0871-6
Marita Fossum (f. 1965) tilhører en gruppe anonyme norske forfattere som får gode kritikker og innkasserer priser, men som få utenfor et smalt litterært miljø har hørt om. Ingen store oppslag i avisene, ingen portrettintervjuer, og følgelig heller ingen store opplag og salgstall. Hun debuterte i godt voksen alder i 2002, og årets roman, Lykksalighet, er hennes femte.
Lykksalighet er en flis av en bok. Riktignok 180 sider, men sidene er små og bokstavene store. Det føles som å holde en barnebok i hånden. Men innholdet ligger langt unna barnebokillusjonen. Temaet er mørkt og dystert, uten det minste snev av – eller håp om – lykksalighet.
Fortellingen har to hovedpersoner, anestesilegen Hannah Lote og pasienten E.J. Herman. Store deler av handlingen utspiller seg på et sykehus i Nord-Norge. E.J. Herman er en eldre mann som i sin tid valgte å forlate kone og barn et sted på Østlandet for å leve i en slags «splendid isolation» med nordlys, midnattssol, hav og snødekte fjell. Hans eneste sosiale omgang er med hunden Æsop – som han også oppgir som nærmeste pårørende da han legges inn på sykehuset. Æsop er en typisk litterær hund; en slik som dukker opp fra ingensteds og bare slår seg til. Æsop tenker som et menneske og forstår alt.
En dag faller E.J. Herman på isen og blir kraftig forslått. Han får infeksjon i såret med kjøttetende bakterier, og beinet må amputeres. Slik treffer han anestesilegen Hannah Lote. Hennes tilværelse er like kald og stusslig som pasientens. Utover jobben er det ingenting som betyr noe. Riktignok har hun et forhold til en gift kollega, men også det er tafsete og likegyldig med hurtigsex i bøttekottet. I tillegg mistenker Hannah Lote at hun er alvorlig syk, men ser ingen grunn til å bry seg med verken diagnose eller behandling.
Hannah Lote og E.J. Herman finner hverandre i et felles livsfornektende og destruktivt modus. Alt er tomt og meningsløst. Her er ingen glimt av håp, ingen utvei, ingen forløsning. Mens større forfattere, som Beckett og Askildsen, gir den eksistensielle meningsløsheten en dimensjon og en overbygning av glitrende absurd humor, er Fossum bare nitrist. I all sin fortvilelse og elendighet klarer verken E.J. Herman eller Hannah Lote å berøre meg. De forblir skikkelser og figurer, mer enn mennesker jeg tror på. Og deres ulykke, tomhet og undergang blir påstander og postulater, ikke følelser og levd liv.
Språket er stramt, presist og hverdagslig, uten elegante løft som får det til å gnistre storslått av dramatisk undergang og død. Det er i overkant mye medisinsk terminologi fra operasjonsstue og postoperativ overvåkning, og dette bidrar heller ikke til å få språket til å svinge mot store høyder. Men korrekt er det, forfatteren er utdannet sykepleier.
Tittelen, Lykksalighet, er et mysterium. Hvis den er ironisk ment, er det i så fall det eneste (befriende) tegn til ironi og humor jeg finner.
