Slaughter, Karin
Den nådeløse
448 s. Oslo: Cappelen Damm, 2011. Pris NOK 369
ISBN 978-82-02-33774-2
Karin Slaughter (f. 1971) har siden debuten i 2001 solgt 16 millioner bøker verden over og etablert seg med et solid navn innen krimsjangeren. I Den nådeløse, utgitt i USA 2009, møter vi politietterforskerne Faith Mitchell og Will Trent. Etter et illebefinnende bringes Faith til stedets offentlige sykehus, der hun mottas av dr. Sara Linton, barnelege og rettsmedisiner, og en av gjennomgangsfigurene i Karin Slaughters romaner. Sara har mistet sin mann og forsøker å starte på nytt som lege ved sykehuset der hun en gang var i turnus. Sykehuset er travelt og overfylt, og pasientene ligger i korridorene og fyller venterommene. Mens Faith Mitchell er inne til undersøkelse mottar sykehuset enda en kvinne, sterkt mishandlet og i bevisstløs tilstand. Mitchell og Trent involveres i saken, og herfra jobber de to etterforskerne mer eller mindre sammen med dr. Linton for å finne ut hva som har skjedd.
I romanen blir enslige, velstående kvinner bortført og drept. Fellestrekket for kvinnene er at de lever isolert, har liten omgang med andre og er dårlig likt av omverdenen. Man har med en typisk seriemorder å gjøre. Det hele blir en katt-og-mus-lek mellom forbryter og politi, mens tiden går og nok en kvinne forsvinner.
Dette er en klassisk politiroman. Leseren følger hovedsakelig etterforskerne, deres arbeidsdag, privatliv og tanker. Den skyldige er som oftest en karakter man ikke kommer inn på før etterforskerne til slutt sirkler inn vedkommende. Denne undersjangeren innen kriminallitteraturen, der man gjerne blir bedre kjent med politietterforskerne enn med de potensielle forbryterne, er etter min mening mindre interessant enn den mer psykologisk orienterte kriminalromanen, der «alle» er en del av plottet og kontinuerlig gjenstand for mistanke. Når man likevel fenges av Karins Slaughters bok, skyldes det at hun håndterer stoffet med stor autoritet. Hun klarer å gi liv til karakterene, har gjort grundig research og virker overbevisende både når det gjelder politietterforskning og medisinske spørsmål.
Underveis må man som lege imidlertid fortrenge det faktum at den nygravide politietterforskeren med nyoppdaget diabetes sendes ut av sykehuset etter et par timer med noen sprøyter og et telefonnummer til en gynekolog. Hun blir overlatt til seg selv og må finne mesteparten av informasjon om sin tilstand på Internett. Samtidig fortsetter hun nokså ufortrødent i jobben.
På samme vis er hennes partner, spesialagent Trent, dyslektiker. Han kan ikke lese eller sende mobilmeldinger, vet ikke forskjell på venstre og høyre og leser ikke veiskilt. Likevel kjører han bil og er kommet høyt i politietaten tross sitt handikap, som naturligvis bare kompanjong Mitchell i hele etaten er informert om. Når man som leser vifter bort slike usannsynligheter og velvillig leser videre, sier det noe om Slaughters grep om plottet, dialogen, miljøet og ikke minst karakterene. Man tror på dem og er interessert i dem.
Det er fremdrift hele veien, spenningskurven er jevnt stigende, og det er vanskelig å legge bort boken. Opprullingen er troverdig og avslutningen overraskende.
Slaughters bok kommer i samme kategori som Patricia Cornwells bøker om rettsmedisineren Scarpetta. Likevel opplever jeg Slaughters bok som langt mer oppslukende. Etter mitt syn skriver hun mer fengende og engasjerende på en frodig måte.
Historien innbefatter både patologiske familierelasjoner, incest og anoreksiproblematikk. Dette er tunge temaer som i fiksjon kan være vanskelig å håndtere overbevisende, men måten forfatteren gjør det på, fungerer. Et snev av humor innimellom tar brodden av de verste «grusomhetene». Etter også å ha lest Cornwells siste bok er det bare å fastslå: Karin Slaughter er bedre. Anbefales.
