Iversen, Trine Grønn
Legeblikk på lekfolk
Medisinalberetninger 1855 – 1900 fra Lurøy legedistrikt, med Meløy, Rødøy, Lurøy og Træna. 270 s, ill. Stavanger: Hertervig Akademisk, 2011. Pris NOK 270
ISBN 978-82-8217-020-8
Medisinalberetningene var årlige, obligatoriske meldinger fra legene til de sentrale helsemyndighetene. Ordningen ble etablert i 1804 og opphørte da kommunehelsetjenesten ble innført i 1984. Beretningene spilte en betydelig rolle som informasjonskilde for myndighetene, særlig i siste del av 1800-tallet.
Nivået på meldingene var vekslende, men mange av dem var av høy kvalitet både i form og innhold, og legene belyste levekår og utvikling i lokalsamfunnene. I flere av beretningene ga legene inngående beskrivelser av sosial og kulturell art, og innholdsmessig kunne beretningene strekke seg langt utover tradisjonell medisin.
Professor Anders Forsdahl (1930 – 2006) i Tromsø, som mer enn noen annen har brakt de gamle medisinalmeldingene frem i lyset, er verd å sitere: «det vell av opplysninger som er samlet i disse beretningene gir et godt bilde av befolkningens levevilkår rundt om i hele vårt land, og de representerer et enestående kildemateriale på flere måter.» Forsdahl tenkte utvilsomt også på medisinalberetningene ikke bare strikt medisinskhistorisk, men vel så mye som kilde og premissleverandør i større og bredere historisk sammenheng.
Den foreliggende utgivelsen er en samling av samtlige tilgjengelige medisinalberetninger fra Lurøy legedistrikt i Helgeland fra 1855 til 1900. Hensikten er å synliggjøre lokalhistorien som grunnlag for å studere sammenhenger til både medisinsk faghistorie og historie på en rekke områder og nivåer.
Boken er gått ut fra Institutt for språk og kulturstudier ved Universitetet i Stavanger og fra Lillehammer museum. Medisinsk ekspertise er benyttet konsultativt. Forfatteren er etnolog og har bakgrunn bl.a. som museumsbestyrer i Meløy. I innledningskapitlet setter hun befolkningens sykdommer og helsetilstand beskrevet i medisinalmeldingene, inn i en levekårssammenheng. Her gir hun et bilde av bl.a. sykdomspanoramaet og den høye sykeligheten og dødeligheten satt opp mot boforhold, renslighet og hygiene (eller mangelen på den), den dårlige ernæringssituasjonen, kvinnenes situasjon i samfunnet, det usikre jordbruket og fisket, fattigdommen og slitet i et forarmet kystsamfunn. Beretningene er ikke ulik medisinalmeldingene fra andre deler av landet i perioden, og de dokumenterer forholdet samfunn og folkehelse. Forfatteren avslutter kapitlet med en biografi av distriktslegene i perioden.
Materialet er velredigert og godt presentert. Transkripsjonen er god, og illustrasjonene er treffende og tidstypiske. Først og fremst er Legeblikk på lekfolk et utmerket lokalhistorisk verktøy, og den bør ha en selvfølgelig plass både i bibliotek og skoler og hos lokalpolitikere. Den bør finnes på legekontorene, og ikke minst burde boken gis til samtlige turnusleger i Lurøy legedistrikt. Den vil gi dem relevant samfunnsmedisinsk kunnskap om fortiden. Videre vil boken egne seg som kildemateriale så vel i medisinskhistorisk som i kultur- og sosialhistorisk sammenheng. For tidligere distriktsleger og særlig hos dem som har tjenestegjort i kystdistrikter nordpå, bør boken ligge under juletreet. Jeg anbefaler den ellers til alle som er interessert i forholdet mellom medisin og samfunn i et historisk perspektiv.
