Over-Rein, Karl
Ole Richter
Statsministeren som valgte revolveren. 347 s, ill. Oslo: Forlaget Historie & Kultur, 2011. Pris NOK 349
ISBN 978-82-92870-53-2
Ole Richter (1829 – 88) er en av de mest kjente og i stilling høytstående nordmenn som har tatt sitt eget liv. Han var 59 år og nettopp avsatt som leder (statsminister) av den faste norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Tragedien vakte voldsom oppsikt sommeren 1888 og ble årsaken til en bitter strid i Venstre. Skyldspørsmålet ble diskutert i all offentlighet, og verken Johan Sverdrup (1816 – 92) eller Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910) kom godt fra det.
I 1957 ga historikeren Per Fuglum (1924 – 2008) ut første bind av sin grundige, forskningsbaserte biografi om Ole Richter. Det omhandler tiden frem til han forlot Stortinget i 1878 og ble generalkonsul i London. Sju år senere kom andre bind, et ikke mindre imponerende arbeid, som førte historien frem til Richters død. Biografisjangeren har utviklet seg mye siden den gang, ikke minst i synet på hva som er akseptabelt å formidle om privatlivet. Det er derfor forståelig at forlaget Historie & Kultur har ønsket å gi ut en ny biografi om den sammensatte, interessante og ikke ubetydelige politikeren Ole Richter.
Forunderlig nok skriver imidlertid forfatteren Karl Over-Rein intet om eget perspektiv eller hva han ønsker å få frem som markerer en forskjell fra Fuglum, og som berettiger en ny bok. Har han hatt tilgang til nye opplysninger, kanskje brevsamlingen som ble funnet i Richters mausoleum? Svaret på det siste er nei. Over-Rein har faktisk benyttet langt færre kilder enn Fuglum, men han har, som forventet, et noe sterkere søkelys på selvmordet, og han har med noe mer stoff som belyser Richters personlighet og hans private affærer. Politikeren Richter får til gjengjeld vesentlig mindre plass enn hos Fuglum.
Det er vanskelig å skrive en god biografi. Over-Rein har skrevet flere romaner og slektshistoriske publikasjoner tidligere. Dette er hans debut som biograf. Da er det viktig å ha et forlag i ryggen som bidrar med så vel historiefaglig kvalitetssikring som språklig og kompositorisk kompetanse. Forlaget Historie & Kultur har markert seg med en del riktig gode historiebaserte bøker, for eksempel Nina D. Kroglunds Hitlers norske hjelpere (2010). Det er synd å måtte si at Over-Reins bok oppleves mer som et foreløpig manus enn som en ferdig bok. Hele eller lange partier fra brev gjengis, delvis uten kommentarer. Et sted siteres nær fem sider i strekk med utdrag fra dagbøkene til vennen Ludvig Daae (1829 – 1893). Forfatteren evner heller ikke å behandle det historiske materialet på en betryggende måte. Hvor har forlagets historiefaglige korrektiv vært når slikt får passere: «For første gang var en regjering valgt av folket samlet.» (s. 228, om regjeringen Johan Sverdrup i Stortinget 1884). Eller denne, på samme side: «Parlamentarismen var endelig innført.» Professor Trond Nordby har senest i boken Grunnlov og styreform (2010) dokumentert at det skjedde gradvis og over flere tiår. Richter omtales som norsk-svensk ambassadør i London. Det ønsket han nok å bli, men var vitterlig generalkonsul.
Angivelsen av hvilke kilder som er benyttet, inngir heller ikke tillit. Fuglum er nevnt to steder i teksten, men hans tobindsverk er ikke med på listen over kilder. Det er heller ikke i denne sammenheng så sentrale utgivelser som Odd I. Skjæveslands bok om det norske ministerhotellet i Stockholm (2005) eller Edvard Hoems biografi om Bjørnson (de to første bindene).
