Messbarger, Rebecca
The lady anatomist
The life and work of Anna Morandi Manzolini. 234 s, ill. Chicago, IL: The University of Chicago Press, 2010. Pris USD 35
ISBN 978-0-226-52081-0
Voks, oftest bivoks blandet med forskjellige oljer og farger, er et fint materiale å lage figurer i. Voks kan farges og modelleres ganske greit. Det finnes i dag flere store vokskabinetter, og Madame Tussauds er vel det mest kjente. Men allerede i middelalderen, og spesielt i opplysningstiden, ble voksfigurer brukt i anatomiundervisningen. I sykehusmuseer kan man finne naturtro voksfigurer, modellert etter både levnede og døde pasienter.
Rebecca Messbarger er professor i italiensk og kvinnehistorie ved Washington University i St. Louis. I boken om den italienske anatomen Anna Morandi Manzolini (1714 – 74) har hun bokstavelig talt børstet støvet av gamle, praktfulle kunstverk i voks.
Denne utgivelsen er ikke bare en biografi om Anna Morandi, men også en interessant beskrivelse av livet i universitetsbyen Bologna på 1700-tallet. Paven hadde eget museum i byen. Kunst, vitenskap og religion ble oppfattet som viktig, og anatomiforskning var den gang et «satsingsområde».
Anna Morandi Manzolini var anatom, forsker og underviser. Det var grei tilgang på døde mennesker i Bologna den gangen, og hun fikk lik både fra sykehuset og fra henrettede kriminelle. Hun dissekerte hundrevis og var teknisk flink. Funnene beskrev hun både i voksfigurer og tekst. Obduksjonene foregikk i hennes eget hjem, noe som visstnok var vanlig da. Man vet ikke hvilken utdanning hun hadde. Hun leste og skrev vitenskapelige notater på latin og ble raskt kjent utenfor det medisinske miljøet i Bologna. Det kom støtteerklæringer fra paven. I tillegg til at voksfigurene var anatomisk riktige, ble de også kjent som kunstnerisk verdifulle.
Bologna hadde på den tiden et godt rykte som universitetsby, med Europas eldste universitet, opprettet i 1088. På 1700-tallet var anatomiundervisningen spesielt godt kjent. Voksfigurene ble laget for kunstnere, slik at de kunne lære om menneskekroppens muskler og bevegelser. Morandi laget voksfigurer spesielt beregnet på legestudentene. Hun beskrev muskler, sener, nerver og årer i detalj. For at fremstillingen skulle blir riktig, for eksempel av årer, hendte det at hun injiserte voks i årene. Hun interesserte seg spesielt for sansene. Det finnes mange bevarte voksfigurer av øynene og deres muskler. Følelsens anatomi forsøkte hun seg også på. Hennes «følende hender» viser én hånd i smerte og én hånd avslappet idet den tar på en bløt pute. Bemerkelsesverdige er hennes studier av de mannlige genitalia og deres funksjon. Hun fikk ord på seg for å ha «fjernet fikenbladet fra de mannlige genitalia».
Morandis selvportrett er en voksbyste i full størrelse. Den ble restaurert til museets nyåpning i 2000. Hun fremstiller seg selv mens hun dissekerer en hjerne. Hennes ektefelle fikk også en voksbyste i full størrelse. Han avbildes mens han dissekerer et hjerte.
Mange av Morandis voksfigurer kan i dag ses i Palazzo Poggi, som tilhører Universitetet i Bologna.
Boken er svært detaljert og med grundig dokumentasjon. Den har nok størst interesse for medisinhistorikere, spesielt dem som er interessert i anatomihistorie og universitetshistorie. Forfatteren forteller mye om opplysningstidens kvinner, slik at også kvinneforskere vil finne interessante beskrivelser her.
