Jeg leste med interesse artikkelen av Nakken & Brodtkorb om epilepsi og religion i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2011 (1). Tor K. Larsen kommenterer artikkelen i nr. 20/2011 med viktige poenger: «Den vitenskapelige tenkeren bør våge å ta den kritiske diskusjonen og konsekvensene av sine funn helt ut» (2). Mye religiøs galskap kan kanskje forebygges.
Jeg er enig med Larsen. Artikkelforfatterne nevner ikke den meste kjente profeten av alle, Jesus. Var det religiøs galskap? Buddhismen betegnes ikke som en religion, men som en livsfilosofi. Kanskje Buddha led av filosofisk galskap? Kanskje dette var samme galskap som drev Nietzsche til utsagnet «Gud er død»? Er den vitenskapelige forskeren på vei til å konkludere og bekrefte sin egen tolking av Nietzsches utsagn? Her må den vitenskapelige forskeren være seg selv og omgivelsene bevisst, og også være var for den andre ytterligheten. Hva om det som vitenskapen nå har klart å påvise, er nevrologisk aktivitet i sentralnervesystemet, som en bekreftelse på «åndelig virksomhet»?
Det legges stadig mer vekt på åndelig og eksistensielle behov i dagens pasientbehandling og -kommunikasjon. Dette er nedfelt i både nasjonale og lokale retningslinjer for god og viktig palliativ pleie og behandling. Det er viktig at vi ikke ender opp med å ta et skritt tilbake pga. snever tenkning og begrenset diskusjon av foreliggende vitenskapelige funn.
Vi bør være varsomme med våre konklusjoner. Dersom åndelige/eksistensielle behov, i ytterste konsekvens, avskrives som epileptisk aktivitet, trår vi i feil retning. Vi er dyktige til å konkludere og medisinere. Men dersom antiepileptika i fremtiden skulle bli et fast medikament i den palliative planen, og det mellommenneskelige møtet som lege-pasient-forholdet er, blir en salderingspost pga. en «vitenskapelig sannhet», har vi nettopp tatt et stort tilbakeskritt.
