En sammenlikning mellom fire kommersielt tilgjengelige HPV-tester viser at det er betydelige forskjeller i sensitivitet.
Forskere ved Stavanger universitetssjukehus har sammenliknet to DNA-baserte og to RNA-baserte HPV-tester i en populasjonsbasert kohort med 528 pasienter som hadde indekscytologiske prøver med atypiske plateepitelceller av usikker signifikans (ASCUS) og lavgradig plateepitellesjon (LSIL) (1). En slik sammenlikning av disse testene har ikke vært foretatt tidligere.
Det var god overensstemmelse mellom resultatene med de tre testene som detekterte 13 – 14 HPV-typer, mens RNA-testen, som kun påviser fem typer, hadde lavere sensitivitet, men høyere spesifisitet. Ingen av metodene predikerte spontan regresjon av forandringene.
– Resultatene har praktiske implikasjoner, sier Bjørn Hagmar, professor emeritus ved Rikshospitalet. – Et viktig aspekt ved screening er å utelukke dem som har liten eller ingen risiko for sykdommen. Hvis ikke alle karsinogene virustyper er med i testen, vil man ikke kunne utelukke at en del av kvinnene har en slik infeksjon. Det blir derfor en usikkerhet ved testen.
Et annet aspekt er muligheten til å påvise aktuelle forstadier til kreft. RNA-testen som kun inkluderer fem genotyper påviste bare 53 % av forstadiene, mens RNA-testen som hadde 14 genotyper og DNA-testene påviste 98 –100 %. Høyere spesifisitet ved RNA-testen innebærer færre etterkontroller, men også at man i screeningsammenheng ikke finner kvinner som befinner seg i risikosonen. Dette gjør at en RNA-test som påviser fem HPV-typer ikke er egnet i primærscreening, hvor hensikten nettopp er å skille ut kvinner som er i risikosonen, sier Hagmar. Studien indikerer at antall typer som detekteres er viktigere enn om testen er RNA- eller DNA-basert.
