Magnus Røger & Håkon Bleken har i Tidsskriftet nr. 23/2011 et kritisk innlegg til en kronikk av Berit Austveg og undertegnede (1, 2). Vi har noen kommentarer til deres fremstilling.
Vi driver ikke kamp mot kirken som sådan, men påpeker at trosretninger og kirkebaserte ideologier har vært med på å påvirke mange ansvarlige politikeres respons på to store folkehelsetragedier: abortdødelighet som rammer mange fattige unge kvinner, og hiv/aids som rammer fattige, unge mennesker i blant annet Afrika. Konservative holdninger til abort fra givere som f.eks. USA, har gjort at organisasjoner som jobber for kvinners helse i Afrika har mistet massiv støtte. Uklare meldinger omkring bruk av kondom har gjort at unge mennesker har hatt vanskelig tilgang til slik beskyttelse. Det kan ikke den katolske kirkes talsmenn snakke seg bort fra. De gjør valg ut fra normer og etikk som til syvende og sist bidrar til at unge mennesker kan risikere å sette livet til.
Jeg er ikke religiøs. Jeg har respekt for tro, etikk og normativitet likevel. Jeg har sett unge jenter i Vest-Afrika dø av illegal abort. Det er noe av det tristeste jeg har opplevd. Jeg synes det er verre enn å utføre tidligaborter. Jeg er entydig for selvbestemt abort. Jeg synes likevel det er greit med en tidsgrense for aborter, og er for at det skjer under trygge medisinske rammer.
Jeg er imot et språk der man kaller seksuell atferd som er annerledes enn det normative samleiet i en normativ kjernefamilie for «promiskuøs». Det er mange grunner til at folk velger å ha sex, både gode og mindre gode. Jeg fordømmer ikke disse valgene, men forsøker å forstå dem, og ber unge mennesker være flinkere til å beskytte seg mot skadene, både vold, kjønnssykdommer, hivsmitte og uønskede graviditeter. Åpenhet, en ikke-fordømmende holdning, og tilgang på tjenester er svaret her. Der har ikke kirken gått i spissen, selv om de gjør mye annet veldig bra.
Ikke engang menneskerettighetserklæringene fremmer det synet at embryoer har like stor «rett» som fødte individer. Jeg deler ikke kirkens syn på fosterets «rettigheter». Respekt for levende mennesker er viktig, men i det ligger også en dyp respekt for individuelle skjebner og individuelle valg. Kirken har vært svært tvetydig her, i en instans beatifiserte de en kvinne som valgte å dø fremfor å ta en abort som kunne reddet livet hennes. Jeg har opplevd kvinner i Norge som er svært syke – f.eks. av kreft – og som dersom de blir gravide, kan risikere å bli mye sykere. Hva mener kirken jeg skal tilby dem?
