Med utgangspunkt i en tekst i Tidsskriftet fra 1931 om manglende seksualkunnskap trekkes her tråder til keiserinnen av Østerrike-Ungarn. Hun ble etter hvert mor til en stor barneflokk – men først etter at hennes lege hadde hvisket henne noen forløsende ord.

Av Henrik A. Th. Dedichen

Tidsskrift for Den norske Lægeforening (Tidsskrift for praktisk Medisin) 51. årgang 1931, s. 369 – 372

Mellom de store museene midt i Wien troner keiserinne Maria Teresia på sitt monument, og under tronstolen er det skulpturer av hennes mest betrodde ministere. Foto O. D. Lærum

En æret kollega har som «Landslæge» sluttet sig til over1æge Nitters uttalelse om, at størsteparten av kvinnene ikke ti1fredsstilles ordentlig under samleiet. Derom vet vi nu foreløbig ikke noget sikkert. Der er ikke mange læger – ser det ut til –, som spør om slikt, og enda ferre spør riktig. Derfor får de ikke ordentlig svar. Det skal villig innrømmes, at emnet hører til de vanskeligste, en kan gi seg i kast med; men det gjelder både mann og kvinne, at spør man riktig, og får de adspurte det sikre inntrykk, at her kan de uttale sig med trygghet, visse på å bli riktig forstått, så føler de det som en befrielse en gang å kunne få tale ut – og da er det meget rart, man får høre, og det meste støtter overlægens påstand.

For et slektledd eller to siden blev ungdommen holdt i størst mulig uvitenhet om kjønnsspørsmålet. Det vil si det gjaldt da nærmest kvinnen, for mannen, han fikk nok rede på det allikevel. Jeg har oplevet tilfelle, hvor en ung pike, skremt av den første menstruasjons, efter hennes skjønn, umotiverte blødning, gikk til sin mor og der blev schnøde avvist. «Slikt snakker ikke en anstendig pike om til nogen,» sa moren. Ikke en forklaring; ikke et beroligende ord, ikke en hygienisk veiledning! Det var morens plikt på bryllupsdagen å gi datteren visse oplysninger, men ellers fikk de forlovede aldri lov til å være uten øien- eller i det minste ørenvidner. Man kan visst også gå ut fra, at de oplysninger, moren i siste øieblikk gav, har vært orakelmessig tåkede nok og lite skikket til for den unge pike å forandre alt det, hun hittil hadde ansett for urent, uanstendig, upassende og alt annet på u, til det største, helligste og lykkeligste livet kunde by henne. Alt det er vel anderledes nu; men der hopper visst fremdeles mangen en ung pike i brudeseng uten å vite, hvad der egentlig venter henne der.

Så takknemlig var hun overfor sin livlege Gerhard van Swieten at hun ikke bare gjorde ham til preses på det medisinske fakultet, men også til minister. Derfor står denne statuen av ham ved keiserinnens føtter for å vise hvor store ringvirkninger det kan ha å gi gode medisinske råd. Foto O. D. Lærum

Undertiden får hun en mann, som er – også han – debutant på elskovsstien, og jeg tror, hun – tross alt – skal takke til. Mange mannfolk er ganske visst nogen store klodrianer, og dertil kanskje også tåpelige, så de ikke forstår, det lønner sig ikke på dette område å være egoist. Men, når «Landslæge» forteller, at en brudgom – til og med en kollega – tok gift, bryllupsnatten, fordi han fikk en ejaculatio præcox, tror jeg, det må være et eventyr. Den oplevelse må vel snarere kalles fysiologisk enn patologisk, og en time senere (eller endog før!) vilde han sikkert være annet til mann.

Hymen er ganske visst ikke noget bombesikkert vern mot en inntrengende erobrer; men den kan volde bryderi nok. Hvis den ikke sprenges helt ved første stormløp, og helst får ligge nogen dager urørt, før neste angrep kommer, kan man komme til å gjøre så smertefulle erfaringer om det ekteskapelige samliv, at en vaginisme er resultatet. Heldigst er begge parter, om han samtidig får en dyp revne i præputium, for så kanskje de begge venter med videre øvelser til sårene er helet. Endeløse er rekken av de vittigheter, som er ødslet på den mere eller mindre uheldige deflorasjon, – den som i virkeligheten ofte nok er en stillferdig tragedie, under hvilken mange menneskers hele livslykke lider skibbrudd.

Maria Teresia i sine velmaktsdager. Etter maleri fra skolen til Martin von Meytens (1695 – 1770). L’Academie royale de Belge, Brüssel. Foto Olivier Damme og Philippe Molitor

Der tales i våre dager så meget om kameratekteskap. Det tør vel hende, at de fleste av oss vilde skremmes av den tanke, at vår datter skulde prøve en to-tre-fire kandidater under et samleie, før hun bestemte sig for den beste. Så forunderlig er det, at en mann kan og efter manges opfatning bør ha gjort sine erfaringer før ekteskapet, og om en kvinne gifter sig offisielt annen eller tredje gang, så er hun like god, om hun så dessforuten i det stille – NB hemmeligen – har hatt tyve elskere. Men som ugift er hun ikke da lenger førsteklasses. Hun er diskvalifisert. Følgen er, at en forsiktig ung pike gir sig ikke hen, før hun har prestens eller futens underskrift på, at nu er det uten risiko. Og den uanstendigste av alle fester går av stabelen! Hele slekten trommes sammen, og når brudeparret reiser, kan endog den fattigste fantasi med klokken i hånden forespeile en, hvad som skjer. Og dagen efter må de nygifte løpe spissrot for øine, som står på stilker.

Hvis forlovelsestiden er, hvad den bør være, vil kjærtegnene bli mere og mere nærgående og skrittvis nå derhen, at der er bare den endelige hengivelse igjen. Når den kommer i det psykologisk riktig øieblikk – som hverken prest eller fut bestemmer –, vil deflorasjonen i regelen foregå så raskt og så fullstendig, at den nesten ikke merkes, især hvis han har fått det kloke råd å salve sig, før det avgjørende inngrep skjer. Ingen mann skulde nærme sig sin elskede uten å ha sørget for, at immissio således kunde finne sted nesten umerkelig lett. Allerede på dette punkt syndes uhyggelig.

Gerard van Swieten. Utsnitt fra usignert oljemaleri på Allgemeines Krankenhaus i Wien. fFoto R. Nedorost, Wien 1981

Der er noget, man kunde fristes til å kalle samleiets teknikk, men i det fag gis der mig bekjent ingen lærebok. Mange vil dog ennu med utbytte lese Emil Rodes artikkel i dette tidsskrift 1896. Hvad skal da en stakkars uerfaren yngling gjøre – og sådanne finnes virkelig. Jeg kjenner flere tilfelle, hvor han efter en kort mislykket forsøksrekke har opgitt saken helt, så der i et mangeårig ekteskap ikke har funnet et eneste virkelig samleie sted. Er det ikke komisk? Jeg finner det nu tvertom i høieste grad tragisk, nesten like så tragisk og undertiden vel så tragisk, som når hun undfanger gang på gang uten nogen sinne å ha erfart, hvad orgasme er. Jeg skal vel vokte mig for å tale inngående om psykoanalyse – man får inte reta djuren – men skjønt vi sinnssykelæger på dette område av de innviede betraktes som rene legmenn, så har vi nu sett litt og gjort våre eraringer vi med. Og dog er der ikke tvil om, at like så sikkert som det er, at intet kan, under de riktige forutsetninger, binde menneskene tryggere sammen enn samleiet og dets resultat, barnene, like så sikkert er det at nettop det kan skape en uoverstigelig avgrunn mellem dem, i det daglige samvær.

Og så skulde der til en begynnelse rimeligvis ikke mere til enn litt kyndig varsomhet, litt mennesklok forståelse av, at et harmonisk samspil her krever medvirken av to. En mann kan ikke gå til et samleie, uten at han psykisk og fysisk er innstillet på det. Han skulde aldri glemme, at en kvinne har det likedan, hvis hun skal kunne leve med, og ikke bare bli ham det mekaniske instrument, hans neve i nødsfall kan yde ham sin hjelp med nesten like godt. Mellem to, som virkelig holder av hinannen, er alle – uten undtagelse alle – de kjærtegn tillatt, som kan hitføre den forberetthet som er nødvendig for et ideelt samleie. Van Svietens ord om Maria Theresia – «ego mehercule credo, vulvam sacratissimae Majestatis ante coitum longius esse titillendam» – rummer i all sin enkelhet en dyp sannhet, som kan gjøre tusener av mennesker lykkelige.

Jeg har her vesentlig talt om den kvinnelige frigiditet og stiltiende forutsatt, at mannen nesten alltid er potent og den, som tar initiativet. Man går almindeligvis ut fra, – men det er ganske upsykologisk – at det er hans plikt hele livet igjennem alltid å lokkes bare av den ene samme kvinne, som han nu engang har bundet sig til. Hvis kvinnene visste, hvor sterkt det polygame drag i mannens natur ofte er, og hvor ofte han fristes på den aller behendigste måte, så vilde de kanskje forstå, at det kunde lønne sig for dem å opta konkurransen med de frie fugler. Mangen en hustru, som pint av skinssyke er blitt redd for, at nogen skulde stjele mannen fra henne, har – kanskje veiledet av et klokt råd – opdaget, at også hun kunde forføre sin mann, og det med rikere utbytte enn om hun nådigst nu og da tilsteder ham adgang til sitt leie. Skjønt mannen som regel meget snart opdager å bli forført av sin egen kone, og det desto mere, jo finere hennes snarer legges. Det skulde kvinnene betenke og anstrenge sig for en gang iblandt å være nye for sine menn og derved erobre dem tilbake, når vanelivet truet med å la dem gli altfor langt bort.

Hvad jeg her har fremholdt, bygger på en menneskealders overordentlig tallrike betroelser. Og ingen må tro, de skriver sig fra sinnssyke alene. Tvertom. Fåtallet er fra dem. Det kreves bare, at den, hvem skoen trykker, får tillit, og meddelelsene kommer som en foss. Et forpint sinn er lettet og takknemlig, selv hvor man ingen større hjelp kan bringe, fordi den aller siste vanskelighet ligger i det forhold, som en åndfull franskmann har uttrykt således:

Ou’est-ce que c’est l’amour? L’échange de deux fantaisie et le contact de deux épidermes.