Jarlbro, Gunilla
Hälsokommunikation
En introduktion. 3. utg. 152 s, tab, ill. Lund: Studentlitteratur, 2010. Pris SEK 161
ISBN 978-91-44-05876-4
Dette er tredje utgave av Hälsokommunikation. Gunilla Jarlbro er professor i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved Lund universitet. Hun ble engasjert i helsekommunikasjon i 1980-årene da hiv/aids kom til Skandinavia, og mange av eksemplene som benyttes, er hentet fra dette arbeidet.
Forfatteren belyser hvordan helsekommunikasjon kan brukes i primærprofylakse av sykdom. Siktemålet er ikke kommunikasjon i forbindelse med behandling og rehabilitering. Hun tar i liten grad opp individrettet helsekommunikasjon, men fokuserer på forebyggende tiltak gjennom informasjon og kommunikasjon overfor grupper i befolkningen. Det som skiller denne utgaven fra den forrige i 2004, er først og fremst et nytt kapittel om Internett som arena for helsekommunikasjon.
Forfatteren er opptatt av at kommunikasjon er en toveisdialog i motsetning til helseopplysning og helseinformasjon som i stor grad er en enveisprosess. I en kommunikasjonsprosess er det en symmetrisk relasjon mellom sender og mottaker. En viktig forutsetning for en vellykket kommunikasjon er at budskapet oppfattes likt av sender og mottaker. Et vanlig problem er at sender, f.eks. helsemyndigheter, tenker i et makroperspektiv når de utformer sitt budskap, mens mottakeren er opptatt av et mikroperspektiv: Hva betyr dette for meg?
Det har vært tradisjon for at leger og annet helsepersonell er de som i hovedsak har utformet og formidlet ny og viktig medisinsk kunnskap til befolkningen. Helsepersonell er selvsagt helt nødvendige premissleverandører i en slik prosess. Men utformingen og formidlingen av budskapet er det ikke sikkert at det er helsepersonell som bør gjøre. Når målet er å unngå røykedebut hos ungdom, eksperimentering med narkotiske stoffer eller usikker sex, er det sannsynligvis sendere med en annen bakgrunn og bedre kommunikasjon med målgruppene som har størst mulighet for å lykkes.
I Sverige har man hatt en mye tøffere innstramming av helsebudsjettene enn det vi foreløpig har hatt i Norge. Alle tiltak som har primærprofylakse som målsetting, må gjennomgå en grundig analyse av kostnader og forventet effekt. Målgruppene må defineres og analyseres både med henblikk på kommunikasjonsform, kunnskapsnivå, økonomi og kulturell bakgrunn. Jo mer man vet om målgruppen, og jo mer man legger opp til toveisdialog, desto større sjanse har man for å lykkes. Det er utarbeidet egne sjekklister som må tilfredsstilles før et tiltak kan iverksettes.
Boken er oppdatert frem til 2010, selv om de fleste referansene er fra 1990-årene. Hälsokommunikation er en kortfattet og lettlest bok om et tema som først og fremst er relevant for dem som planlegger formidling av ny medisinsk kunnskap til grupper i befolkningen. For disse vil jeg absolutt anbefale boken.
