Bull-Hansen, Haakon
Strålekameratene
En fortelling om menn med kreft. 215 s. Oslo: Kagge forlag, 2011. Pris NOK 349
ISBN 978-82-489-1018-3
I oktober 2007 møtes tre menn på Radiumhospitalet. De har mandelkreft og skal behandles med stråler, cellegift og kniv. Denne boken er beretningen om deres oppdagelsesreise i helsevesenet, deres pendling over Gjallarbrui, broen mellom liv og død – og deres nytte og glede av hverandre.
Strålekameratene får sykdomsbehandling, men mister helse i møte med legene. Møtet med stadig nye «engangsleger» som bare kan dem bit for bit, skaper frykt. Mange av legene oppfører seg som autopiloter: «Jeg forsøkte å se meg selv med spesialistens øyne og fikk et ubehagelig glimt av en kroppsdel som reiser inkognito på et samlebånd.»
Strålekameratene føler seg underlagt en formyndersk medisin. De mister eiendomsretten til eget liv. Det informerte samtykket er mest til pynt. Den medisinske makten rår. Forfatteren har malende bilder av umyndiggjøringen: «Plutselig følte jeg meg som en liten gutt i barnehagen, sittende på en potte mens de voksne snakker over hodet der oppe, om alt mulig som jeg ikke skal forstå.» «Min vilje er borte, og jeg blir en pakke i systemet. Resten er logistikk.» Forfatteren føler seg så truet av dette identitetstyveriet at han utbryter: «Ingen er helt like meg,» og roper ut i natten: «Jeg er!»
Strålekameratene protesterer mot påstanden om at menn av redsel og barskhet venter for lenge med å søke hjelp ved tegn på kreft. De mener kvinner har tiltatt seg definisjonsmakten over rett sykdomsatferd og vil gjøre sitt reaksjonsmønster til det eneste gyldige.
Haakon Bull-Hansen har skrevet en nyttig bok. Helsetjenesten må bli bedre på å samhandle med brukerne. Da trenger vi tilbakemeldinger fra modige og tenksomme strålekamerater. Vi er en tjeneste og må rette antennene mot dem vi skal tjene.
Forfatterens budskap forsterker et ønske som har kommet fra mange de siste årene: Legene må vite at ordet helse kommer av gammelnorsk heill som betyr helhet. Pasienten lengter etter leger som møter og respekterer dem som hele mennesker. Videre må maktfordelingsprinsippet prege møtet mellom lege og pasient. Det myndige mennesket mister verdighet og tillit når det møtes med kommandomedisin.
Forfatteren kommer med en advarsel jeg tror vi bør ta på alvor. Hvis vi ikke gjenoppliver legen som menneskebehandler, og hvis vi ikke gir pasienten reell medinnflytelse, «er det et spørsmål om ikke hver pasient trenger sin agent, eller dedikerte helseadvokat, for å komme seg best mulig gjennom det opphakkede helsesystemet politikerne driver frem i dag.»
