Lie, Gro Th.
Granby, Inger
Mennesket bak rusen
Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse. 268 s. Bergen: Fagbokforlaget, 2011. Pris NOK 349
ISBN 978-82-450-1015-2
For de av oss som opplever at noe har gått tapt gjennom de siste årenes rusreformer, er denne boken velkommen. Den viser tydelig hvor vanskelige og kostbare alternativene til dagens regelstyrterusmiddelutdeling egentlig er. Mange rusavhengige har en tapt barndom og oppvekst, preget av overgrep og svik. For oss som var aktive rusbehandlere i 1970-årene, var «den betalte familie» et naturlig og politisk korrekt alternativ (1). Det var kollektiver der idealistiske overskuddsmennesker ga år av sitt liv for at rotløse og viltvoksende unge skulle få identitet og tilhørighet.
At denne innsatstypen gir resultater er denne boken et bevis på. Men den viser også hvor mye som kreves, ikke minst av de som skal være surrogatforeldre. Ja, for det dreier seg om sosial surrogati, en forsinket og skjermet oppvekst i trygge, strukturerte omgivelser.
Dessverre er det ikke lenger rom for denne typen hjelpetiltak. Forfatterne skriver avslutningsvis: «Med rusreformen ble det i all hovedsak satt en stopper for en videre utvikling av kollektivene som omsorgs- og behandlingsbaser med fokus på det hele mennesket. Avhengighetsperspektivet ble forsterket på bekostning av relasjonsperspektivet. (…) Skole, arbeid og sosialt fellesskap ble minimalisert eller ryddet helt bort på bekostning av et mer regelstyrt innhold med fokus på medikamentell behandling. Det relasjonelle perspektivet er gradvis blitt erstattet av et medisinsk perspektiv.»
Forfatterne skriver hver sin hoveddel, med noen tilliggende felleskapitler. Inger Granby, som drev kollektivet på sin egen familiegård mellom 1981 og 2000, forteller kompromissløst om hvordan dette var. Vi får ta del i hennes personlige utfordringer, bl.a. hennes utrettelige kamp for at de ungdommene som trengte det, også skulle få nødvendig helsehjelp i psykiatrien, noe som verken da eller nå er en selvfølge. Inger Granby har sosialfaglig bakgrunn, men går nok utenpå de fleste sosionomer, ikke minst i evne til refleksjon og forankring i filosofi og etikk.
Psykolog Gro Th. Lie har skrevet på basis av evalueringsintervjuer med alle beboerne fra Selbu-kollektivet. Hennes bidrag får nødvendigvis en mer nøytral og saklig form, der hun på en dyktig måte bruker relevant faglitteratur, særlig inspirert av Axel Honneth (2). Granby og Lie har samarbeidet helt siden starten, bl.a. fordi Selbu-kollektivet rekrutterte sine beboere fra Bergen, der Lie jobbet i Utekontakten og dermed representerte det vi i dag kaller «bestillerrollen».
Det er å håpe at særlig de myndighetspersonene som mener at tiden for betalt personlig hjelpearbeid er forbi, tar seg tid til å lese denne boken for å se hva de har valgt bort.
