Førerkort i grisgrendte strøk

Jeg er nevrolog i Nord-Trøndelag, som er et fylke med spredt bosetting. De som bor i tettsteder har som regel en hytte et eller annet sted. Offentlige kommunikasjoner er mangelvare, ofte kun skolebuss to ganger per dag i skoleåret. Mange bor langt unna butikk og offentlige servicekontorer, og er i praksis avhengig av egen bil for å kunne ha et sosialt liv.

Tidligere kunne man seponere epilepsimedikasjon med forsiktighet med tanke på bilkjøring under nedtrapping. Jeg pleide å ha en god dialog med mine pasienter i så måte. Nå skal man ilegge pasientene kjøreforbud under nedtrappingen pluss i ytterligere seks måneder; i praksis betyr det ofte ett år uten førerkort. Dette skal også meldes Fylkeslegen (1). De nye forskriftene har forårsaket debatt i Tidsskriftets spalter (2 – 4), men få har berørt konsekvensene av dette for pasienter i distriktet.

Det er ingen i Nord-Trøndelag som frivillig gir fra seg førerkortet i et år. Det betyr at det skal mye til før en pasient frivillig vil trappe ned med tanke på seponering av epilepsimedisinene. Mange vil derfor velge å fortsette med medisin selv om de hadde greid seg uten. Det blir nok mange som av den grunn bruker medisiner unødig. Har noen gode forslag til en annen praksis?