Old Drupal 7 Site

Måling av feilstilling ved distal radiusfraktur

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Ved distale radiusfrakturer inngår en vurdering av feilstilling i bruddet før eventuell operasjon. Måling av vinklene bør være så nøyaktig som mulig.

Vilhjalmur Finsen (til venstre) og Benjamin Rajabi. Foto Jomar Klaksvik

Distal radiusfraktur er den vanligste bruddtypen i Norge. Skademekanismen er som oftest fall fremover på utstrakt dorsalflektert hånd. For å bedømme feilvinkling etter et slikt brudd tas det røntgenbilde front og side. For å kunne avgjøre om bruddet bør opereres, må blant annet den dorsale feilvinklingen vurderes og måles på sidebildet. Dette er ofte vanskelig, da det kan være problematisk å se den distale leddflaten. Nå har norske forskere undersøkt om det kunne være en fordel å bikke underarmen 15° opp fra underlaget ved bildetaking.

189 pasienter ble valgt ut fra en større studie av pasienter som hadde gjennomgått dorsalt vinklet distal radiusfraktur (1). Det ble tatt sidebilde av begge håndledd to ganger – ett bilde rettvinklet og ett bilde der underarmen ble bikket 15° opp fra underlaget. To av forfatterne målte uavhengig av hverandre den dorsale vinklingen på de rettvinklede bildene, og deretter – uten referanse til de forrige målingene – på skråbildene. Gjennomsnittsdifferansen mellom forfatternes målinger av de to ulike projeksjonene ble sammenliknet. Deretter sammenliknet man vinklene målt på de ulike projeksjonene for å avgjøre om det var en signifikant forskjell.

– Gjennomsnittsdifferansen mellom vinklene målt av de to forfatterne var 2,5° på skråbildene og 3,7° på de rettvinklede bildene. I gjennomsnitt ble det altså målt 1,2° mer feil på de rettvinklede bildene. Presisjonen var 2,6° for skråbildene og 3,5° for rettvinklede bildene, sier førsteforfatter Benjamin Rajabi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. – I håndledd med innsatt osteosyntesemateriale var det ofte ikke mulig å se distale radius’ leddflate på rettvinklede sidebilder, mens den kom tydelig frem på de skrådde bildene.

For de håndleddene som hadde en volar feilvinkling større enn 15°, ble det i gjennomsnitt målt 5° mindre volar vinkel på skråbildet enn på det rettvinklede. Det ble målt 3° mindre volar vinkel for håndledd med en volar tilt på 10 – 15°, og 0 – 2° for håndledd med mindre volar vinkling eller dorsal feilvinkling.

Et sidebilde som er tatt med røntgenstrålen projisert 15° på håndleddet gir en mer presis måling enn et rettvinklet sidebilde. Det er ikke nødvendig med korreksjon av målingen når man sammenlikner mot rettvinklede sidebilder, så lenge det er feilstilling i dorsal retning av det distale fragment. Skråbildene er lettere å bedømme når det er osteosyntesemateriale på distale radius, sier Rajabi.

Forskning om radiusfrakturer

Studien er en del av et større forskningsprosjekt om radiusfrakturer som ble påbegynt i 2008. Fire studenter deltok i prosjektet: Pål S. Alm Paulsen, Kristian Rød, Øyvind Rød og Benjamin Rajabi. Prosjektet ble ledet av overlege Vilhjalmur Finsen, håndkirurg ved Ortopedisk avdeling, St. Olavs hospital, og professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Biveileder var overlege Harald Russwurm.

Artikkelen ble publisert i tidsskriftet Hand Surgery (www.worldscinet.com/hs).


Radial tilt/helning: Vinkelen til radius’ leddflate sett fra siden. En linje tegnes langs hovedaksen i radius’ skaft. Deretter trekkes en linje som tangerer dorsale og volare kant av leddflaten. Normalt heller denne vinkelen omtrent 10 – 12° volart.

Dorsale vinkling: Den radiale tilten heller mot dorsal side.

Anbefalte artikler