Skarning, Nicolay
Sykefravær
Nye arbeidsoppgaver, omplassering eller oppsigelse. 289 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2011. Pris NOK 499
ISBN 978-82-15-01891-1
Forfatteren av denne teksten ser på lovverket som regulerer forholdet mellom arbeidsgiver og den sykmeldte arbeidstakeren. Først og fremst handler det om muligheten for å si opp syke arbeidstakere, eller med motsatt fortegn: oppsigelsesvernet ved sykdom. Men han drøfter også hvor omfattende arbeidsgivers sykefraværsoppfølging må være for å tilfredsstille lovens krav, og hvor langt arbeidsgivers tilretteleggingsplikt går.
Det er nyttig med et juridisk perspektiv på sykefraværet. Juristene vet at partsinteresser ikke alltid lar seg forene. Arbeidslivet er ingen Kardemomme by.
Boken inneholder mye drøfting og ikke mange sikre fasitsvar. Selv om både folketrygdloven og arbeidsmiljøloven angår de fleste, mangler det ofte rettspraksis som kan si oss hvordan lovene skal fortolkes i konkrete saker. Det skyldes vel at syke folk sjelden går til sak, selv om de mener seg ulovlig oppsagt. Dermed blir det heller ikke mange rettsavgjørelser, men desto dårligere rettssikkerhet.
Noen rettssaker blir det likevel, og eksemplene fra rettsvesenet er nyttig lesning. Juristenes talemåter og tankegang er forskjellig fra legenes. Eksemplene kan dempe både legens og pasientens forventninger om at man kan bli «inkludert» i arbeidslivet mot arbeidsgivers ønske. Det er som forfatteren sier i kapitlet om sykefraværsoppfølging: «Sentralt står […] den ansattes vilje til å komme tilbake i arbeid, sammen med arbeidsgivers ønske om å kunne benytte vedkommende.» Så enkelt kan det sies. Hvis ett av disse elementene mangler, kan verken møter eller skjemaer bidra til stort mer enn å formalisere oppsigelsen.
Halve boken er opptrykk av sentrale dokumenter som IA-avtalene, standarder for bedriftsavtaler med NAV og sammendrag fra SINTEFs siste evaluering av IA-avtalen. Dette er overflødig stoff for de fleste leger, men idéhistorisk interesserte vil ha glede av å studere utviklingen i begrepsbruk. For eksempel har vi fått et helt nytt ord, «arbeidsinkludering», avledet av originalbegrepet «inkluderende arbeidsliv». Nyordet gjenspeiler at IA-tiltakene stort sett er rettet mot den sykmeldte, sjelden mot forholdene i arbeidslivet. Det er tertiærforebygging fremfor primærforebygging. Det er vel derfor forfatteren bare drøfter arbeidsmiljølovens særbestemmelse om individuell tilrettelegging (§4-6), og ikke de langt viktigere generelle kravene til et inkluderende arbeidsmiljø. Må ikke rekkevidden av arbeidsgivers tilretteleggingsplikt også vurderes etter om disse paragrafene er etterlevd? Jeg håper det kommer i neste utgave.
Omslaget fremstiller visst sykefraværsoppfølging av den litt ublide typen. Til ettertanke.
