Klestinec, Cynthia
Theaters of anatomy
Students, teachers, and traditions of dissection in renaissance Venice. 257 s, ill. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press, 2011. Pris USD 55
ISBN 978-1-4214-0142-3
Kan anatomihistorie være kjedelig? Jo da, det finnes unntak – og denne boken er ett av dem. Dessverre, får man si, for den italienske renessansens anatomiundervisning er ikke bare full av spennende historie, men gir oss også forståelsen av fagets tidlige egenart, utvikling og sosiale posisjon. Det var nettopp der og da at den middelalderske skolastikkundervisningen – hvor professoren leste fra en av antikkens autores, mens en demonstrator sto for selve disseksjonen – ble avløst av en moderne form hvor anatomen selv dissekerte og forklarte til et fullsatt auditorium.
Den kaotisk-brokete forsamlingen man ser avbildet på forsiden til Andreas Vesalius’ (1514 – 64) anatomibok fra 1543, ble i 1583 avløst av noe nytt: Et permanent anatomisk «teater» (dvs. tilskuerrom) ble bygd spesielt for anatomiundervisningen ved universitetet i Padua, Italia. Det er denne universitetsbyen og dens berømte anatomer – Vesalius’ etterfølgere Realdo Colombo (1516 – 59), Gabriele Falloppio (1523 – 62) og Girolamo Fabrici (1533 – 1619) – boken handler om.
Noen år senere ble dette teatret avløst av et større byggverk: en oval konstruksjon med gallerier i flere etasjer, hvor tilskuerne kunne stå og se ned på disseksjonen som foregikk på et bord nede i midten. Galleriene hadde ståplasser som var så trange at studentene knapt kunne komme forbi hverandre, og bare disseksjonsbordet var opplyst. En disseksjon kunne vare i en måneds tid eller mer og fant vanligvis sted i den kalde årstiden, mellom julen og karnevalet, av forståelige årsaker. Demonstrasjonene var uhyre populære og ble besøkt av leg og lærd.
I løpet av 1500-tallet ble universitetet i Padua besøkt av rundt 6 000 utenlandske studenter, og mange av dem kom utelukkende for å følge undervisningen til de berømte anatomene der. Disseksjonsmaterialet var gjerne henrettede forbrytere – men bare de som ikke var hjemmehørende i republikken Venezia, som Padua tilhørte den gang.
I dag finnes det ikke mange slike «teatre» igjen (Uppsala har ennå sitt!), og det nærmeste vi i Norge kommer, er vel det halvsirkelformede, fredede «auditorium 13» i gamle Domus Medias østfløy.
Forfatteren er amerikansk litteraturprofessor med renessansen som spesialområde. På tross av at hun tidligere har publisert stoff om renessansens anatomi, bærer boken preg av å være skrevet av en ikke-medisiner. Stoffet er tørt og tungt for den som ikke kjenner stort til det fra før, og navn nevnes uten at bakgrunnen gis i tilstrekkelig grad. Eksempelvis nevnes den tyske studenten Baldasar Heseler, men ikke hans enestående beskrivelse av en Vesalius-disseksjon han fikk overvære i januar 1540 (1).
Boken, som er utstyrt med et 56-siders noteapparat og ikke mindre enn 277 litteraturreferanser, er etter mitt skjønn bedre egnet for litteraturhistorikere, i mindre grad for leger som ønsker å vite mer om renessansen og den gryende interesse for anatomien.
