Sugarman, Jeremy
Sulmasy, Daniel P.
Methods in medical ethics
2. utg. 353 s, tab, ill. Washington, DC: Georgetown University Press, 2010. Pris USD 40
ISBN 978-1-58901-701-6
I løpet av 2011 ble det trykt mer enn 500 avisartikler om «tidlig ultralyd» i Norge. Lysten til å debattere medisinsketiske temaer er til tider stor i den norske offentligheten – med mange bidragsytere. Hva skiller så den medisinske etikken, som fag, fra en hvilken som helst meningsytrer? Hva består den eventuelle «fagligheten» i?
Som det fremgår av tittelen, ligger svaret i metoden. I likhet med forskning i sin alminnelighet henter etikkforskningen sin autoritet fra en metodisk tilnærming til et problem. Men ulikt forskning i sin alminnelighet, hersker det liten eller ingen enighet om den korrekte metodiske tilnærmingen til medisinsk etikk.
Ti år etter førsteutgaven har Jeremy Sugarman og Daniel Sulmasy samlet noen av verdens fremste etikere til en ny gjennomgang av de ulike metodiske tilnærmingene i fagfeltet medisinsk etikk. Resultatet er en spennende innføring i temaer som kasuistikk, allmennmoral og prinsippbasert etikk.
Videre drøfter bidragsyterne forholdet mellom medisinsk etikk på den ene siden og historie, litteratur, sosiologi og religion på den andre. Og sist, men ikke minst, vies mye plass til den empiriske etikken. Empiriske tilnærminger er den raskest voksende delen av fagfeltet medisinsk etikk. Metodikken er velkjent fra mange andre fagfelt, og empiriske tilnærminger tilfører sånn sett den medisinske etikken autoritet. Man gjør fagfeltet vitenskapelig. Samtidig vil alltid empiriske tilnærminger stå i et spenningsforhold til den medisinske etikkens normative ambisjon. Man kommer som kjent ikke automatisk fra «er til bør» uten å begå en feilslutning. Dermed blir metodediskusjonen i medisinsk etikk en vedvarende og integrert del av faget.
Methods in medical ethics slutter imidlertid ikke med bare å påvise de mange, og til tider spenningsfylte, tilnærmingene til medisinsk etikk. I et nyskrevet sluttkapittel om behandlingsavgjørelser ved livsforlengende behandling for inkompetente pasienter, gjennomgår forfatterne 40 år med medisinsk fagetisk tilnærming til feltet. Hensikt med dette kapitlet er ikke så mye å oppsummere litteraturens konklusjoner som det er å beskrive en rekke av de ulike metodiske tilnærmingene som etikere har møtt problemet med gjennom årene. Men konklusjonen er optimistisk: Metodepluralisme bringer fagetikken videre og gjør den medisinske etikken interessant og relevant både i og utenfor klinikken.
Dette er ikke som enhver annen metodebok i vitenskapen. Boken er grunnleggende filosofisk orientert fordi forfatterne hele tiden beskriver et fagfelt som ofte ikke gjenkjennes som et fag, eller som kan tenkes å ha en «metode» i klassisk forstand. Den er spennende fra første til siste side, men kanskje primært for dem med en viderekommen interesse for medisinsk etikk.
Leseren får en forståelse for hvorfor medisinsk etikk både er noe alle kan ha en formening om, samtidig som systematisk tilnærming er mulig og nødvendig.
