Stine Bjerkestrand setter i Tidsskriftet nr. 2/2012 søkelys på hvorfor noen studier får stor oppmerksomhet, andre ikke (1). Internett-baserte responser fra pasienter viser sterke reaksjoner på innlegget. Grunnen er vel enkel: Forskningsartiklene Bjerkestrand har valgt for å belyse poenget, synes uegnet fordi de er så forskjellige. Det ene eksemplet er Fluge & Mellas intervensjonsstudie om behandling av kronisk utmattelsessyndrom med rituximab og det andre er Larun & Malteruds metaanalyse om treningsbehandling. Intervensjonsstudien handler om et helt nytt funn der bruk av immunmodulator påvirker B-celler, noe som kan gi bedring eller muligens tilfriskning hos enkelte. Metaanalysen handler ikke om noe nytt, men er en oppsummering av gammel viten, særlig for pasienter som følger forskingen tett. Flere primærstudier preges av for vide inklusjonskriterier, til dels stort frafall og manglende diskusjon av frafallsårsaker. Dessuten drøftes ikke, eller i liten grad, ulike negative effekter av gradert (progressiv) opptrening. I metaanalysens diskusjonsdel er det ikke nevnt studier som dokumenterer fysiologiske forstyrrelser som kan forklare pasientenes subjektivt opplevde forverring av symptomer (2 – 5). Analysen gir dermed ikke en helhetlig fremstilling av nåværende kunnskapsbase om trening og fysiologiske forstyrrelser.
Fluge & Mellas arbeid skaper håp og optimisme hos pasientene og dermed mye sterkere medierespons. Metaanalysen virker motsatt fordi pasienter opplever å bli dårligere av opptreningsregimer som Larun & Malterud er kjente talspersoner for. Pasienter over hele verden har gjentatte ganger sagt fra uten å bli tatt på alvor. Snakker de usant? Et stadig økende antall studier av treningseffekter avdekker fysiologiske funksjonsforstyrrelser som blant annet endringer i genekspresjon (2), nedsatt evne til håndtering av pH-forstyrrelser i muskulatur (3, 4) samt vesentlig redusert treningstoleranse og nedsatt cerebral oksygenering (5). Det er økende interesse blant forskere i andre land for å identifisere de unormale fysiologiske mekanismene som fremkaller anstrengelsesutløst økning av utmattelse og forverring av pasientenes øvrige symptomer. Dette lover godt for den hardt rammede og dårlig forståtte pasientgruppen.
