Reisevirksomhet og klima er viktige faktorer for spredning av en rekke infeksjonssykdommer. Den globale oppvarmingen og økende nedbør gir bedrede vilkår for økt spredning av mange sykdommer som overføres via mygg, andre insekter og dyr. Dette gjør at også reiser innen Europa kan medføre sykdommer som vi vanligvis ikke tenker på hvis ikke pasienten har vært i varmere og fjernere strøk. Flere av disse sykdommene er derfor underdiagnostisert, dels fordi vi ikke tenker på dem og dels fordi diagnostikken krever spesialundersøkelser (1, 2).
Siden 2007 er det rapportert kolerasmitte i Frankrike, spredning av Chikungunya-feber i Italia, malaria i Italia og Hellas og denguefeber i Sør-Frankrike. Allerede i 1960 etablerte vestnilfeber seg i Romania, og har derfra i flere omganger spredd seg til andre europeiske land via fugl og mygg som vektorkjede (2). Leptospiroseutbrudd har vært knyttet til oversvømmelser, og er rapportert fra en rekke europeiske land i tillegg til utviklingsland (1, 3 – 6).
Flere av disse sykdommene krever spesifikke målrettede diagnostiske tiltak før diagnosen kan bekreftes. Ofte legges pasientene inn med mistanke om sepsis (septikemi) og diagnosen forsøkes bekreftet ved hjelp av blodkulturer. Den kanskje viktigste årsaken til at man ikke får bekreftet diagnosen er at pasienten har fått antibiotika før innleggelsen. Men ved en del infeksjoner, som f. eks. leptospirose, brucellose og tularemi, vil bakteriene uansett vokse dårlig i vanlig blodkultur. Noen krever lengre inkubasjonstid enn de fem døgn som er vanlig, noen krever spesialmedier. Andre sykdommer kan lettest påvises ved spesifikke serologiske prøver og polymerasekjedereaksjonstest (PCR) (4).
Diagnostikken er derfor avhengig av gode kunnskaper og kjennskap til hvilke muligheter som foreligger. Mikrobiologiske avdelinger vil, hvis de får gode opplysninger, selv kunne sette opp spesialanalyser. I andre tilfeller må spesialanalyser rekvireres. Det blir derfor viktig å ta opp en god anamnese – hvor har du vært og når, og hva har du gjort?
Diagnostikken ved «importfeber» er viktig fordi flere av de aktuelle diagnosene krever spesifikk behandling. Dette gjelder for eksempel tyfoidfeber, rickettsioser og malaria, hvor vanlig antibiotikabehandling ofte ikke virker.
Leptospirose er den vanligste bakterielle zoonosen. Den fremkalles av flere patogene stammer som kan ha ulike gnagere og enkelte andre dyr som asymptomatiske bærere. Regn og oversvømmelse er viktige faktorer for spredning av Leptospira. Vannet blir infisert fra kroniske bærere blant rotter og andre gnagere som skiller ut Leptospira i urinen. Bakterien kan under gunstige forhold overleve i mange måneder i vann.
Det har vært en betydelig økning i forekomsten blant turister, spesielt i forbindelse med sportslige aktiviteter knyttet til vann som f. eks rafting, triatlon, roing og annen vannsport (3 – 5). I likhet med flere andre eksotiske sykdommer kan sykdomsbildet variere. Dette er derfor en viktig diagnostisk mulighet ved «importfeber». De aller fleste tilfeller av leptospirose er milde febersykdommer som forblir udiagnostisert, men anslagsvis 10 % får et alvorlig sykdomsbilde med betydelig mortalitet (6). Sykdommen antas å gi flest dødsfall blant fattige i utviklingsland, som infiseres på grunn av stor smittefare og dårlige behandlingsmuligheter.
