Hatland, Aksel
Kuhnle, Stein
Romøren, Tor Inge
Den norske velferdsstaten
4. utg. 365 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011. Pris NOK 468
ISBN 978-82-05-39084-3
Denne boken har vært brukt som lærebok ved universiteter og høgskoler siden førsteutgaven kom i 1994. Den vil være svært nyttig for alle som trenger en grundig innføring i folketrygden og helsevesenets organisering. Denne nye utgaven er ajourført helt opp til samhandlingsreformen fra nyttår 2012.
Forfatterne imponerer stort både ved sin detaljerte kunnskap og ved å våge ta opp de store spørsmålene. Referansene er mange og gode. Det internasjonale perspektivet er i høy grad til stede.
Stein Kuhnle og Nanna Lien starter med et historisk og internasjonalt perspektiv på den norske velferdsstaten. De har fått med seg det ofte glemte poenget at de danske bøndene var en viktig drivkraft for en universell velferdsstat på slutten av 1800-tallet, hardt presset av billig mat fra USA. Ådne Cappelen skriver om det økonomiske grunnlaget, Aksel Hatland fortsetter med trygd, arbeid, familie og innvandring, og Tor Inge Romøren skriver om helsevesenet og de funksjonshemmede med hovedvekt på kommunenes oppgaver. Stein Kuhnle og Tord Skogedal Lindén avslutter med EU og velferdsstaten.
Forfatterne sliter litt med sitt politisk brennbare stoff. På den ene siden er de grundige og lojale mot en stor norsk velferdsforskning. På den andre siden er det vanskelig ikke å ta hensyn til alle de politiske programmene for velferdsstaten og hele den offentlige retorikken. Jeg synes Romøren greier denne balansen best. Han ser nøkternt på alle de gode politiske programmene og er mest opptatt av påviste virkninger av reformene i helsevesenet. Cappelen og Hatland sliter litt. De vil nok gjerne unngå å sette politikerne i forlegenhet. Når det så hender at politikerne sier noe, og effektene blir annerledes, heller forfatterne til å glatte over. For eksempel gjentar Hatland det politiske slagordet om at trygdene bør være lavere enn arbeidsinntektene (s. 107), men nevner ikke at dette praktisk talt alltid er og har vært tilfellet. Cappelen gir den misvisende opplysningen om at man kan velge å ta ut alderspensjon fra 62 år (s. 80), mens Hatland korrigerer dette ved å fortelle at det krever en viss inntekt slik at alderspensjonen ikke blir lavere enn minstepensjonen (s. 141). At «likestillingsprofilen ikke er vesentlig endret» (s. 142) i den nye alderspensjonen er vel også litt for velvillig overfor den politiske retorikken?
En slik svakhet for den politiske retorikken bidrar til å gjøre boken tunglest. Men det aller meste av teksten er velbalansert. Detaljrikdommen gjør den velegnet som oppslagsbok i flere år fremover. Jeg anbefaler den for alle som trenger en innføring i velferdsstatens mange krinkler og kroker.
