Datta, Pradip K.
Bulstrode, Christopher J. K.
Kaur, Vasha
Penn-Barwell, Jowan
Docker„ Charlie
How to pass the MRCS OSCE (Pack)
2 bd. 942 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2011. Pris GBP 75
ISBN 978-0-19-960998-7
Eksamensformen OSCE (objective structured clinical examination) er relativt nylig introdusert ved medisinstudiet ved Universitetet i Oslo, både med klinisk og mer preklinisk/propedeutisk innhold. I utlandet, spesielt i Storbritannia, har eksamensformen vært benyttet gjennom lengre tid og de siste årene også i videreutdanningen av leger. Tanken bak OSCE er å splitte den klassiske muntlige eksamen opp i enkeltdeler (structured), der man på forhånd har klarlagt eksakt hvilke kriterier som vektlegges, og hva som er tilfredsstillende kunnskaper og ferdigheter hos kandidaten (objective).
Formålet med denne utgivelsen er å forberede leseren på denne eksamensformen, og i dette tilfellet svært spesifikt mot den eksamen som gir rett til å titulere seg Member of the Royal Society of Surgeons. En tilsvarende eksamen finnes ikke i Norge.
Boken er i to bind med myke permer og totalt godt over 900 sider. Bind 1 har tre hovedtemaer: Surgical skills and patient safety, History taking and communications skills og Applied surgical sciences and critical care, fordelt på 32 kapitler. Bind 2 er oppdelt etter anatomiske regioner: Trunk and thorax, Limbs and spine, Head and neck, og Neuroscience, fordelt på 55 kapitler.
Illustrasjonene er i hovedsak i svart-hvitt: en del strektegninger av anatomi, en rekke gode reproduksjoner av røntgen- og CT/MR-bilder og enkelte fotografier av kirurgiske preparater og hudlidelser (enkelte av de siste i farger). En del informasjon presenteres i punktlister og bokser. Det er brukt en relativt liten font og smale marger. Spesielt i bind 1 virker layouten litt presset og lite leservennlig. For øvrig er språket godt, tidvis noe ordrikt, og det er få trykkfeil.
Hvert kapittel følger en nokså fast mal. Først presenteres lærebokstoff, deretter er det inntil ti eksempler på OSCE-scenarier, etterfulgt av forfatternes fasit. Lærebokstoffet har i noen kapitler en praktisk vinkling, men i de fleste minner det mest om en standard lærebok i kirurgi. OSCE-scenariene varierer fra korte 1 – 2 linjers fokuserte spørsmål til mer omfattende pasientpresentasjoner. Fasitsvarene varierer i enda større grad i omfang, fra korte stikkordlister til nesten parodiske, utskrevne dialoger mellom kandidat og eksaminator.
Det er vanskelig å se for seg en åpenbar norsk målgruppe. Det meste av lærebokstoffet som presenteres, vil man kunne tilegne seg bedre i klassiske lærebøker i kirurgi, og OSCE-scenariene skiller seg en god del ut fra dem som er blitt brukt ved f.eks. medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo.
Min konklusjon er at boken kan anbefales om man skal arbeide som ung kirurg i England, og dermed skal ta en slik eksamen, ellers ikke. Det er dog interessant og betryggende å merke seg at temaer som pasientsikkerhet, effektiv kommunikasjon, formidling av dårlige nyheter og takling av egne og andres feil anses viktig i en standardisert eksamen for kommende kirurger i Storbritannia.
