Fortvilelse i morsrollen

Jeg vil takke Harald Brauer & Egil W. Martinsen for en lærerik artikkel i Tidsskriftet nr. 2/2012 om puerperalpsykose (1). Jeg savner strukturerte opplegg for spedbarnet og ektefellen (nattpasient) i sykehuset. Når barnet blir borte i dagevis, vil noen mødre tro de har drept det. Det blir et ekstra lidelsestrykk, noe som kanskje kan være en bidragende årsak til redusert virkning av nevroleptika (slik som i dette tilfellet)?

Vi som har fulgt opp slike pasienter i flere måneder etter utskrivning, kjenner deres fortvilelse og frustrasjon i den nye morsrollen. Vi har også sett at de ikke har fått den hjelp de hadde behov for. Deres eget morsforhold er kanskje også problematisk? Etter hvert kommer aggresjonen på plass og blir ikke rettet mot dem selv eller spedbarnet.