Thommesen, Hanne
Hverdagsliv med psykiske og rusrelaterte problemer
232 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-05-39440-7
Denne boken er basert på forfatterens ph.d.-arbeid fra 2008 der 17 ungdommer i 20-årsalderen med rusproblemer ble intervjuet flere ganger i løpet av 2 – 3 år. Forfatteren er sosiolog med forbilder som amerikaneren Howard Becker og hans norske kollega Nils Christie. Gjennom sin bok Små ord for store spørsmål (1) viser Christie hvordan jurister, leger, psykologer og andre fagfolk ofte bruker fine og vanskelige ord til å skape unødvendig avstand til f.eks. rusmisbrukere eller psykiatriske pasienter, og ikke minst hvordan medisinske diagnoser eller juridiske termer kan gjøre at vi ikke ser og anerkjenner mennesket bak lidelsen eller problemet. «Vil vi bidra til å skape et samfunn av aktive deltakere, og det vil jeg, er det mange små ord som må tas i bruk,» skriver Christie.
Hanne Thommesen gjør innledningsvis Christies ord til sine, og boken hennes er et forsøk på å «skrive frem og analysere livshistoriefortellingene til 17 personer som defineres til å ha et overdrevet forbruk av rusmidler og alvorlige psykiske problemer» (s. 17), hvor hun bl.a. prøver å komme med små alternativer til store ord som «komorbiditet» og «dobbeltdiagnose».
Thommesen roter seg inn i et vanskelig landskap i kapittel 6, der hun diskuterer rusmidlenes funksjon. Hun presenterer en nokså vanlig vrangforestilling, nemlig at legene har en slags individuell autonomi til hva som er lovlig eller ikke lovlig forskrivning av narkotiske stoffer. Hun skriver f. eks. at (s. 106) «bare legeutdannete har rett til å avgjøre om en person skal få nødvendige medisiner eller ikke. Dette standpunktet er det imidlertid stor enighet om blant politikere, det norske folk, forskere og fagpersonell. Samfunnsfellesskapet setter grensene.» Nettopp, legene må også følge samfunnets regler, for eksempel ved legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Hvis ikke kan legen miste forskrivningsretten, noe som skjer fra tid til annen. Det kan godt være at noen av ungdommene var opptatt av den filosofiske forskjellen mellom å være medisinert og ruset, men dette kapitlet tror jeg hovedsakelig handler om forfatterens egen forvirring over at legemidler også kan være rusmidler, og at leger også kan være langere.
Selv om boken blir noe oppstykket med sine mange vignetter og historier, synes jeg langt på vei forfatteren lykkes i å beskrive de rusavhengiges hverdagsliv med små ord. Blant annet ved å bruke ordene multitrøbbel og tankekjør, som stammer fra de unge selv, beskriver hun på en troverdig måte hvordan det er å ha så dårlig kontroll over livet sitt at det stadig skjer uønskede og ikke-planlagte ting. Som en av ungdommene sier (s. 85): «Jeg planlegger og tenker, uten å få gjort noe. Etter en stund kommer depresjonen.» Her er det kanskje flere som kjenner seg igjen?
