Rune Karlson mener i Tidsskriftet nr. 4/2012 at kronisk utmattelsessyndrom er en tilpasning i evolusjonær forstand (1). Det betyr at tilstanden har vært formet av naturlig seleksjon i fortidsmiljøet, altså bidratt til overlevelse og formering hos dem som har hatt trekket, på bekostning av dem som ikke har hatt det. Etter hvert som de uten potensial for å utvikle kronisk utmattelsessyndrom til sammenlikning har fått færre etterkommere, har det blitt stadig større andel mennesker tilbake med adaptivt potensial for å bryte sammen.
Jeg stiller meg imidlertid tvilende til at kronisk utmattelsessyndrom har vært en adaptiv barriere mot kollaps i fortiden. Til det er symptomene for alvorlige og tilstanden for langvarig. Det er mer sannsynlig at de med en slik tendens vil ha overlevd dårligere og/eller fått færre etterkommere hos folk med en jeger- og sankertilværelse. Det er vanskelig å se hvorfor en slik tilstand skulle øke overlevelsen i et fortidsmiljø preget av mange farer og utfordringer, hvor fysisk og mental årvåkenhet er nødvendig for overlevelse og normalt overskudd er en forutsetning for alt som har med reproduksjon å gjøre.
Jeg mener det er mer sannsynlig at sentrale årsaker til kronisk utmattelsessyndrom er nye miljøfaktorer som ikke eller i langt mindre grad var til stede i fortidsmiljøet og som vi derfor verken tåler godt eller har effektive forsvarsmekanismer mot. Eventuelt kan det skyldes miljøfaktorer som var til stede i fortidsmiljøet, men som den gang ikke rammet oss i samme alvorlige grad (jf. visse infeksjoner). Alternativt kan det dreie seg om en kombinasjon av disse faktorene. Ut fra et slikt perspektiv er symptomene mer å forstå som patologiske forandringer heller enn en adaptiv respons fra fortidsmiljøet.
Evolusjonært sett nye miljøfaktorer som er operative ved kronisk utmattelsessyndrom, sannsynligvis som vedlikeholdende faktorer, kan dreie seg om endringer i kostholdet (f.eks. dårlig toleranse for eller nedbrytning av korn- og melkeprodukter eller ugunstig sammensetning av fettsyrer med for lite omega-3-fettsyrer i forhold til omega-6-fettsyrer) og eksponering for kjemiske (f.eks. tungmetaller eller plantevernmidler) og/eller fysiske miljøfaktorer (mikrobølgestråling). Dette er kontroversielt og manglende undersøkt i forskning, men jeg er blitt fortalt at klinisk erfaring med enkeltpasienter tilsier at flere nye miljøfaktorer kan være operative. Man kunne altså tenke seg at hvis miljøfaktoren(e) fjernes eller tilstanden i kroppen blir normalisert, blir mange pasienter bedre. Ut fra denne hypotesen er det ulike kombinasjoner av evolusjonært sett nye miljøfaktorer som overbelaster systemet til enkeltindividet, slik at personen etter et sammenbrudd utløst av infeksjoner, vaksiner eller dramatiske livshendelser utvikler en vedvarende, patologisk sykdoms- og stresstilstand. Tilstanden kan gjerne opptre samtidig med en lavgradig infeksjon som kroppen ikke klarer å takle på rett måte.
Etter min mening bidrar miljøfaktorene til at personen forblir i en alvorlig, kronisk sykdoms- og stresstilstand, og det er vanskelig å se at en slik tilstand kan ha vært fordelaktig i et fortidsmiljø som jegere og sankere, like lite som den er det i dag.
